Å være ungdom med cerebral parese og finne motivasjon til å trene

Abstract

Bakgrunn: Man vet stadig mer om senfølger hos voksne med cerebral parese (CP). Fysisk aktivitet rapporteres å påvirke funksjon i positiv retning, og mennesker med CP trener ofte mye gjennom oppveksten. Erfaringsmessig mister mange motivasjonen for trening når de kommer i ungdomsalderen slik at videreføring av en fysisk aktiv livsstil kan være utfordrende. Hensikt: Å få økt kunnskap om hvordan ungdom med cerebral parese erfarer sin situasjon og økt innsikt i hva de selv opplever bidrar til å fremme fysisk aktivitet. Materiale og metode: Kvalitativt forskningsintervju er brukt og tre ungdommer med CP ble intervjuet. Studien er vitenskapsteoretisk forankret i hermeneutisk fenomenologisk vitenskapstradisjon. Kunnskapsbidrag: Ungdommene opplevde tydelige vekslinger mellom å glemme CPen slik at oppmerksomheten deres gikk ut mot omgivelsene, og å bli minnet på kroppslige begrensninger slik at oppmerksomheten ble styrt inn mot dem selv. De syntes å erverve selvinnsikt gjennom interaksjon og sammenligning med andre. Kommunikasjon med andre kunne oppleves vanskelig. Det kunne gi en følelse av å være annerledes og å bli stigmatisert. Fellesskap med mennesker som så forbi deres kroppslige begrensninger virket styrkende. Fokus på fornuftsmessige sider ved trening var viktig for å fremme fysisk aktivitet. Gjennom ungdomsårene forsto de stadig bedre hensikten med treningen slik at treningsmotivasjonen økte. I tillegg syntes optimalt trening å gi mestring, glede og måloppnåelse i stedet for fokus på negative kroppslige begrensninger. Mestring syntes avgjørende for å holde på motivasjon til aktivitet. Treningsfellesskap var også positivt, men det var ofte utfordrende å finne arenaer som både kunne gi effektiv trening og mestringsopplevelser.