Fra «transseksualisme» til «kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder»: Hva er grunnlaget for diagnoseendringen, og hvordan kan den påvirke tilbudet om kjønnsbekreftende helsehjelp for voksne?

Abstract

Bakgrunn: I 2019 godkjente alle medlemslandene av Verdens helseorganisasjon (WHO) den ellevte versjonen av diagnosemanualen International Classifications of Diseases (ICD-11). Der har diagnosen «F64.0 Transseksualisme» under kapittelet «Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser» fra ICD-10 blitt erstattet med «Z76.80 Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder» under det helt nye kapittelet «Tilstander relatert til seksuell helse». I kjølvannet av dette ble Nasjonal faglig retningslinje for helsetjenestetilbud til personer med kjønnsinkongruens publisert i 2020. Både før og etter publiseringen av retningslinjen har det vært usikkerhet og uenighet om hvordan tilbudet om kjønnsbekreftende helsehjelp burde se ut i Norge. Formålet med denne litteraturstudien er å undersøke grunnlaget for og betydningen av diagnoseendringen i ICD-11, og hvilke konsekvenser denne endringen kan få for helsetjenestetilbudet for helserettsmyndige personer.

Materiale og metode: Et systematisk søk i databasen «Embase Classic+Embase 1947 to 2021 December 13» og kommunikasjon med psykolog og sexolog Elsa Almås resulterte i et utvalg artikler som tilfredsstilte seleksjonskriteriene.

Resultater: 13 artikler ble identifisert. De inkluderte artiklene omfatter diskusjon av kjønnsidentitet i et historisk perspektiv, retrospektive undersøkelser med utgangspunkt i diagnoseendringen og faglig baserte diskusjonsartikler. Litteraturen beskriver grundig hvorfor kjønnsinkongruens ikke burde være en psykiatrisk diagnose av både diagnostiske, menneskerettighetsårsaker, helsemessige og juridiske årsaker. I lys av diagnoseendringen diskuteres overordnede tematikker som individualisering av helsehjelp, kortere utredningstid og opprettelse av tverrfaglige team som mulige og positive konsekvenser for praksis. Litteraturen er i stor grad basert på klinisk erfaring fra fagfolk og deres subjektive meninger forfattet i artikler.

Konklusjon: Litteraturen viser en bred enighet for depsykiatrisering av kjønnsinkongruens og for tilstandens nye plassering i kapittelet om seksuell helse. Litteraturen avklarer ikke hva diagnoseendringen i ICD-11 vil bety for praksis, men de overordnede tematikkene om individualisering av helsehjelp, kortere utredningstid og opprettelse av tverrfaglige team samsvarer med den nasjonal faglige retningslinjen. Det er uklart hvilket resultat helserettsmyndige personer vil kunne oppnå med innføring av ny praksis, og det trengs mer forskning som kan bidra til å forbedre helsetjenestetilbudet til transpersoner.