En undersøkelse av selvmordsrisikoens synlighet. Magefølelser under selvmordsrisikovurderinger. Hvor kan de komme fra og har de noen verdi?

Abstract

Temaet for denne masteroppgaven er magefølelser som behandlere i psykisk helsevern for voksne (PHV-v) kan erfare når de gjør selvmordsrisikovurderinger. Dagens verktøy for selvmorsrisikovurdering har lav predikasjonsverdi (3%). Internasjonale fagmiljø etterlyser derfor nye tilnærminger til hvordan forskning kan generere kunnskap for å forebygge selvmord. Forskningsspørsmålet er: På hvilke måter kan vi forklare opphavet til magefølelser som behandlere i psykisk helsevern for voksne (PHV-v) opplever å få når de gjør selvmordsrisikovurderinger, og hvilken verdi kan disse magefølelsene ha for å identifisere mennesker som er selvmorsnære? Metode: Kvalitativt studie som bruker visuell metode. 7 behandlere i psykisk helsevern for voksne (PHV) er intervjuet med utgangspunkt i bilder. Bildene ble brukt som medium for å formidle ikke-verbalt innhold. Drøfting: Resultatet ble analysert tematisk, og drøftesmed støtte i Tilmann Betsch definisjon av magefølelser, Neissners modell av den perseptuelle syklus, to modeller for atferdsmønster forut for selvmord, støtteteori og relevant forskning. Konklusjon:Magefølelser kan ha sitt opphav ubevisst mønstergjenkjenning og perseptuelle prosesser. Verdien av magefølelser knyttes ikke til å identifisere pasienter som er selvmordsnære, men som en ledetråd i vurderingsprosessen.