Anne Conway og revitaliseringen av naturen: Conways miljøetikk som et alternativ til Aristoteles og Spinoza

Abstract

I den økofeministiske klassikeren The Death of Nature: Women, Ecology and the Scientific Revolution (1980) fremhever Carolyn Merchant måten Anne Conway (1631–1679) kritiserer det dominerende mekanistiske natursynet ved å hevde at alt i naturen er fylt med liv. For i Conways verk Principles of the most Ancient and Modern Philosophy (1690) finner vi et natursyn hvor «den anorganiske naturen», slik som jord, stein og fjell, har liv og derfor må behandles på en god måte. Vi søker å vise at Conways posisjon faller mellom Aristoteles’ og Spinozas, da hun på den ene siden er enig med Spinoza i at hele naturen har liv, mens hun på den andre siden opererer, i likhet med Aristoteles, med et hierarki i skaperverket mellom mennesker, dyr, planter og stein. Conway har slik vært betydningsfull for fremveksten av en miljøetikk som skiller seg fra både pliktetikken og utilitarismen, samtidig som den representerer et alternativ til det dominerende dualistiske natursynet. Likevel er det spenningsfylt hvordan økofeminismen skal forholde seg til Conways hierarkiske tenkning, da miljøfilosofien generelt, og økofeminismen i særdeleshet, har vært opptatt av å bryte med antroposentriske forutsetninger.