Organisasjonsformer, autonomi og relasjon -- Hvordan påvirker organisasjonsformer museenes autonomi, og relasjon med andre aktører i museumssektoren ?

Abstract

Siden museumsreformen, som startet for drøyt 20 år siden, har store og små museer i Norge gjennomgått en eller flere konsolideringsprosesser. Antall museer som mottok statlig støtte ble redusert fra cirka 500 ved årtusenskiftet til 80 sammenslåtte administrative enheter i 2012, som videre ble til 61 i 2021. De fleste museer gikk først gjennom en prosess for å fristille seg fra kommuner/fylkeskommuner, og har siden slått sammen og dannet egne selskaper. Museene valgte i praksis ulike organisasjonsformer ved konsolideringen. Tre hoved former i museumssektoren er interkommunalt selskap (IKS), stiftelse og aksjeselskap (AS). Oppgavens tema og problemstilling setter fokus på hvordan ulike organisasjonsformer kan ha påvirket museenes autonomi, og relasjon med andre aktører i museumssektoren. Jeg ser på museene som agenter som gjennomfører oppdrag for sine prinsipaler/eiere. Jeg ser på de aktuelle organisasjonsformene som ulike formelle utrykk for fristilling, eller på engelsk «arm’s-length bodies» (ALBs). Jeg ser på museenes eiere som flere prinsipaler knyttet til samme selskap. Med andre ord, bruker jeg teori om ALBs, prinsipal-agent-teori og teori om «multiple- principal -problem» for å belyse problemstillingen. Oppgaven bruker en kvalitativ metode med casestudie som tilnærming. Det er totalt fem museer som er caser. I tillegg til dokumentstudier ble det gjennomført intervjuer med ni informanter. Mine funn viser at organisasjonsformer i seg selv og eiernes oppfatting av organisasjonsformene påvirker både faglig og administrativ autonomi i museene til en viss grad. Museenes relasjon med eierne samt relasjon mellom eierne er dog ikke mye påvirket av organisasjonsformer. Multiple-principal-problem eksisterer enten tydelig eller svakt i fire av fem case-museene uavhengig av organisasjonsformer.