Prioritering i spesialisthelsetjenesten : målsetninger, virkemidler og effekter.

Abstract

Prioriteringsarbeidet har pågått i Norge i ca 30 år. Helsegapet, diskrepansen mellom hva som er medisinsk / teknologisk mulig og hva som er økonomisk mulig tilsier at behovet for tydeligere prioriteringer øker. Lik tilgang til helsetjenesten ved like behov, utjevning av sosiale forskjeller i helse og mest mulig helse for pengene er sentrale målsetninger for helsetjenesten. Disse har delvis motstridende implikasjoner, og en avklaring av målsetninger er nødvendig. Det samme gjelder de overordnede kriteriene for rett til nødvendig helsehjelp etter Pasientrettighetslovens #2. Tidligere ble alvorlighetskriteriet tillagt mest vekt, nå synes tiltakets nytte og kostnadseffektivitet å være viktigere kriterier. Imidlertid mangler standardiserte metoder for beregning av helsegevinst, og QALY-konseptet kunne med fordel vært mer brukt. Myndighetene har styringsverktøy av politisk, juridisk og økonomisk art. Foretaksreformen, pasientrettighetsloven og innføring av ISF/DRG har vært blant de viktigste hendelsene i prioriteringssammenheng, men effektene er ikke entydige. Mange utfordringer gjenstår, bl.a. er det behov for tydeligere politisk avklaring i prioriteringsspørsmålet. Dessuten har virkemidlene delvis uønskede effekter som motvirker overordnede målsetninger. Prioriteringsarbeidet synes også å ha begrenset gjennomslag til foretaks- og behandlernivå der den praktiske prioriteringen skal skje.