Trening med mening - En kvalitativ studie av klatrende ungdom

Abstract

Studien undersøker betydninger klatring har for ungdom som klatrer innendørs. Forskningsspørsmålene som stilles er: Hvordan framtrer sosiale samhandlingsmønstre? Hvilke forhold gir status på feltet? Hvilke betydninger tillegger klatrere sosiale fellesskap? Studiens empiri tar utgangspunkt i kvalitative intervju med ungdom i alderen 19-35 år som er organisert i ulike klubber i Finnmark. Sportifisering og begreper fra Bourdieus teoretiske rammeverk an-vendes i analysen. Et sentralt funn er at i motsetning til hva man tidligere har trodd, så fremstår ikke klatring i denne konteksten som uorganisert, ubestemt, ustrukturert og ikke-overvåket. Derimot ser vi at aktiviteten i stor grad er selv-organisert selv-bestemt, selv-strukturert og overvåket av utøverne. Klatringen er ikke målløs, men i stor grad prosess- og samhandlingsorientert. Vi kan forstå at fraværet av strenge regler, tidsskjemaer og klubbtrenere skaper vilje og følelse av autonomi. Klatrernes autonomi framkommer ikke bare gjennom aktiviteten, men også gjennom hvordan rammene utformes. Tilgjengelighet framstår som sentralt for klatrernes forståelse av klatrehallen som et meningsbærende sted å være. Det som først og fremst gir status i miljøet er hvordan klatreferdigheter demonstreres. Dette handler ikke bare om tekniske ferdigheter, men også om tilrettelegging av fysiske strukturer. Det gir status for de erfarne mannlige klatrerne å klatre vanskelig og hardt. Selv om kvinner og menn klatrer sammen, legger ofte menn premisser for hvilke klatreruter som ansees som vanskelige. Denne maskuline dominans får sitt uttrykk gjennom at menn har rollen som rutesettere. Jeg har også vært interessert i å få frem kunnskap om hvilke betydninger klatrerne tillegger sosiale felleskap. Klatrehallen er et sted å være, hvor klatrerne bruker mye tid sammen med venner og familie. Sosiale felleskap som møtes i hovedsak utenfor klubbtreninger. Klatrerne har forventninger til hverandres klatreatferd, og det er en lav terskel for å korrigere andre. Det er nærliggende å tro at dette ville medføre et felt fylt av konflikter, men informantene opplever det ikke slik. Klatrerne samhandler på tvers av kjønn og ferdigheter. I denne søken etter utvikling, vennskap og reduksjon av risiko, opp-står et klima kjennetegnet av høy takhøyde. Det gir rom for mange meninger, og i frykt for tap av tilgjengelighet – sørger klatrerne for et lavt konfliktnivå.

Klatrere følger med på hverandre, og rydder opp etter seg i klatrehallen. Følelsen av hva som er pas-sende atferd, plukkes opp av nybegynnerne. Atferd som raskt knyttes til egne normer, og egne handlinger.

Utøverne anvender klær og utstyr som fremmer prestasjoner. Det handler ikke om å ha nytt, men rett utstyr. Hygge og sosialt samvær står i fokus når klatrerne trener. Likevel finnes praksiser knyttet til prestasjonsforbedring, der vanskelig klatring er den fremste driveren for kapital. De klatrerne som klatrer vanskelige ruter, har god teknikk, deltar på dugnader, har verv eller oppgaver for klubb, høster kapital og klatrer i det sosiale hierarkiet.

Klatring har vært ansett som risikoidrett, som livsstilidrett og som ungdomsidrett. Teknologisk utvikling har bidratt til å redusere og kontrollere risiko i innendørs klatring. Maskuline egenskaper dominerer, likevel trekkes et økende antall kvinner mot innendørs klatring. Klatrerne tar med familie og barn i klatrehallen, mens tilgangen til klatrehallen kan minne om tilgangen til et treningssenter. Slik kan innendørs klatring framstå som en enklave av modernitet innenfor rammene av tradisjonell idrett.

Nøkkelord: Ungdom, Klatring, Autonomi, Status, Sportifisering