Kommunikasjon under den andre Berlin-krisen

Abstract

Oppgaven dreier seg om betydningen av kommunikasjon mellom stormaktene under den andre Berlin-krisen. Avhandlingen dekker tidsperioden mellom 1958, da Nikita Khrusjtsjov kom med sitt Berlin-ultimatum, til 1961 for å få med ettervirkningene av krisa etter høydepunktene for konflikten. Innenfor denne tidsperioden tar oppgaven for seg kommunikasjon gjennom utsagn og handlinger. Oppgaven går kronologisk gjennom hendelsene og ser på utviklingen til krisen og hvilken rolle kommunikasjon har i eskaleringen av konflikten.

De viktigste fokusområdene i oppgaven er rundt de viktigste samhandlingene, forhandlingene og konfliktene under perioden. Selv om det er mange intense hendelser under den andre Berlin-krisen, skiller særlig U2-hendelsen og toppmøtet i Paris seg ut i henhold til problemstillingen om kommunikasjon. Dette er fordi man ser et skille i måten kommunikasjon blir ført på før og etter disse sentrale episodene.

Perioden og utviklingen blir fortolket gjennom Robert Jervis sitt begrep «signaling» som handler om budskap og persepsjon, og hva som kan ha vært med på å påvirke eller begrense kommunikasjonsforholdene. USA og Sovjetunionen er de to aktørene som blir satt mest i søkelyset, med Dwight D. Eisenhower, John F. Kennedy og Nikita Khrusjtsjov ofte som fokuspunkt. Oppgaven tilbyr et nytt bidrag til forskningsfeltet, som forsøker å forstå konflikten gjennom å se på kommunikasjon.