dc.contributor.advisor | Thrane, Gyrd | |
dc.contributor.author | Galtvik, Andrea | |
dc.date.accessioned | 2023-12-19T06:41:06Z | |
dc.date.available | 2023-12-19T06:41:06Z | |
dc.date.issued | 2022-05-04 | en |
dc.description.abstract | Bakgrunn: Hvert år er det omtrent 11 000 personer som legges inn på sykehus på grunn av hjerneslag i Norge. Et av de vanligste følgetilstandene etter et hjerneslag er redusert gangfunksjon, og over 80% av dem som gjennomgår et hjerneslag har nedsatt gangfunksjon i større eller mindre grad. En av intervensjonene som kan bidra til forbedring av gangfunksjon er høyintensiv intervalltrening (HIIT). Dosering av trening har vist seg å være avgjørende for fremgang etter hjerneslag. Man kan måle dosering på flere måter, og for HIIT intervensjoner brukes ofte intensitet i form av hjertefrekvens som doseringsform. Gangdistanse kan også være en måte å måle dosering på, da distanse kan si noe om fysisk funksjon, gi en indikasjon på evne til selvstendighet, og er en enkel måleenhet.
Hensikt: Undersøke sammenhengen mellom total gangdistanse etter HIIT intervensjon og forbedring av gangfunksjon målt med seks minutter gangtest (6MWT) etter intervensjon.
Metode: Denne masteroppgaven er en prospektiv longitudinell studie. Utvalget besto av 33 deltakere som hadde gjennomgått hjerneslag for tre måneder til fem år siden. Datamaterialet som er benyttet er hentet fra The HIIT Stroke Study, og data i denne oppgaven er deltakerne i intervensjonsgruppen. Intervensjonen besto av HIIT på tredemølle med 4x4 minutters intervaller, og 85 til 95% av maksimal hjertefrekvens underveis. Treningen gikk over åtte uker med tre treninger per uke. Alle deltakerne gjennomgikk fysisk og kognitiv testing før og etter intervensjonen. Testene som er brukt i denne oppgaven er 6MWT, Timed Up and Go test, Bergs Balanseskala og Modified Rankin Scale. Det ble gjennomført regresjonsanalyser av materialet for å undersøke sammenhengen mellom variablene.
Resultater: Gjennomsnittlig forbedring fra pre- til posttest på 6MWT var 25 meter. Det var en moderat sammenheng (R2=0,60, p-verdi<0,001) mellom gangdistanse under intervensjon og resultatet på 6MWT posttest. Ved å justere for konfunderende faktorer gikk denne effekten ned. Det viste seg at 6MWT pretest var det som hadde størst sammenheng (R2=0,91) med variasjonen på 6MWT posttest. Forandringsscore fra pre- til posttest på 6MWT hadde nesten ingen sammenheng (R2=0,015) med hva resultatet på 6MWT posttest ble.
Konklusjon: Sammenhengen mellom gangdistanse etter HIIT intervensjonen og gangfunksjon målt med 6MWT var ikke sterk når konfunderende faktorer ble lagt til i analysen, og sammenhengen kan regnes som svak i klinisk sammenheng. Forandringsscore på 6MWT hadde tilnærmet ingen sammenheng. Resultatet fra oppgaven indikerer at gangdistanse ikke egner seg som treningsdosering for personer med hjerneslag i kronisk fase. | en_US |
dc.identifier.uri | https://hdl.handle.net/10037/32138 | |
dc.language.iso | nob | en_US |
dc.publisher | UiT Norges arktiske universitet | no |
dc.publisher | UiT The Arctic University of Norway | en |
dc.rights.holder | Copyright 2022 The Author(s) | |
dc.rights.uri | https://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/4.0 | en_US |
dc.rights | Attribution-NonCommercial-ShareAlike 4.0 International (CC BY-NC-SA 4.0) | en_US |
dc.subject.courseID | HEL-3966 | |
dc.subject | VDP::Medisinske Fag: 700::Helsefag: 800::Fysioterapi: 807 | en_US |
dc.subject | VDP::Medical disciplines: 700::Health sciences: 800::Physiotherapy: 807 | en_US |
dc.title | Sammenhengen mellom gangdistanse etter høyintensiv intervalltrening og gangfunksjon målt med seks minutter gangtest hos personer med hjerneslag | en_US |
dc.type | Mastergradsoppgave | no |
dc.type | Master thesis | en |