I trygge hender - Et godt samtaleverktøy? En kvalitativ studie om helsesykepleierens erfaringer knyttet til bruk av samtaleverktøyet «I trygge hender» for å forebygge vold mot sped- og småbarn

Abstract

Sammendrag Bakgrunn: Ifølge nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjonstjenesten, skal helsesykepleier blant annet bidra til å forebygge vold. Helsesykepleier skal gi foreldrene råd, undervisning og veiledning tilpasset foreldrenes kunnskap og behov, for å håndtere utfordrende situasjoner med barnet. Språkbarriere kan utfordre dialogen med fremmedspråklige foreldre. Siden 2018 har samtaleverktøyet «I trygge hender» blitt brukt universelt i helsestasjonstjenesten, med hensikt å forebygge, avdekke og avverge vold mot små barn. Denne studien søker kunnskap om helsesykepleierens erfaringer ved å bruke samtaleverktøyet med foreldrene, og hvordan det kan bidra til å forebygge vold. Problemstilling: «Hvilke erfaringer har helsesykepleier i bruk av samtaleverktøyet «I trygge hender» og på hvilken måte kan samtaleverktøyet bidra til å forebygge vold mot sped- og småbarn?». Teori: Tidligere forskning knyttet til foreldres behov den første tiden, foreldrenes erfaringer med grupper og «I trygge hender». Helsesykepleieres erfaringer med rutinesamtaler om vold, bruk av visuelle hjelpemidler, og erfaringer i dialogen med fremmedspråklige. Teori tar utgangspunkt i helsepedagogikk og helsekompetanse. Metode: Kvalitativ metode. Gjennomført individuelle forskningsintervju med fem helsesykepleiere som har jobbet i helsestasjon, perioden før og etter samtaleverktøyet «I trygge hender» ble tatt i bruk. Intervjuene er analysert ved tematisk analyse, basert på Braun og Clarke sin analysemetode. Funn: Dialogen med foreldre om vold ble lettere ved bruk av samtaleverktøyet. Foreldremestring kan styrkes ved økt kunnskap og bevisstgjøring gjennom dialog og refleksjoner. Filmen formidlet budskapet på en lett forståelig måte, var for noen sterk å se. Individuelt kunne samtaleverktøyet bidra til å bli bedre kjent med familiene, bygge relasjon, gi tilpasset hjelp og veiledning, men begrenset erfaringsutveksling med andre foreldre. I grupper ble samtaleverktøyet brukt på et mer generelt grunnlag. Foreldre kunne dele erfaringer, men ga ikke like muligheter til individuelle tilpasninger. Noen foreldre ønsket ikke delta i grupper. Dialogen med fremmedspråklige kunne være svært utfordrende, blant annet grunnet språkvansker, og at filmen ikke alltid var tilgjengelig på foreldrenes språk. Bruk av tolk hadde positive og negative sider ved seg. Avslutning: «I trygge hender» bidro positivt til gjennomføringen av rutinesamtaler om vold med foreldrene. Dette ga helsesykepleierne bedre utgangspunkt for å forebygge vold, ved å bidra til økt kunnskap og bevisstgjøring. Det er ulike erfaringer ved bruk av samtaleverktøyet individuelt, i grupper og med fremmedspråklige foreldre, og faktorer å ta hensyn til. Viktig å tilpasse til foreldrenes nivå og behov for å kunne nyttiggjøre seg av det som ble formidlet. Nøkkelord: Kvalitativ studie, forebygge vold, samtaleverktøy, I trygge hender, helsesykepleieres erfaringer, helsestasjon