"Æ har nokka å fortell" : å arbeide med studentenes egne yrkesfortellinger

Abstract

Denne rapporten handler om hvordan studenter og yrkesutøvere kan arbeide med sykepleiefaget ved å bruke egne "yrkesfortellinger". Rapporten belyser hvordan arbeidsformen er brukt ved Høgskolen i Tromsø, Avdeling for helsefag, Videreutdanningen i eldreomsorg, og mine erfaringer og refleksjoner relatert til dette. Arbeidsformen kan også ha relevans for andre yrkesfaglige utdanninger. I rapporten drøftes: Hvilken kunnskap er nødvendig for å bli en dyktig sykepleier? I hvilken form og hvilket språk gjør det mulig å artikulere ulike sider ved sykepleiekunnskap og fagets egenart, samtidig som en ivaretar studentens kunnskap og erfaringer? Hvordan gjøre studentenes erfaringer og kunnskapen verdifull og tilgjengelige for studenten selv og medstudenter ved bruk av fortellingen? Framgangsmåten innebærer å beskrive og reflektere over spørsmålstillingene med utgangspunkt i egne erfaringer og kunnskap. I første del av rapporten beskriver jeg situasjoner hvor ulike tilnærmingsmåter inngår som fortellingen og eksakte gjengivelse av fakta. Tilnærmingsmåtene har jeg møtt både privat og i skolesituasjoner. I andre del av rapporten går jeg over til å se på hvilket sykepleieideal og kunnskapsbegrep mine erfaringer representerer. To sykepleieideal og kunnskapsbegrep settes opp mot hverandre. Det argumenteres for at for å bli en dyktig sykepleier trengs ulike former for kunnskap både påstands-, ferdighets-, og fortrolighetskunnskap. I den senere tid har fortellende viten også fått status som kunnskap. Denne kunnskapsformen er komplementær til de andre kunnskapsformene. Å bruke fortellinger er en tradisjonelt formidlingsform i sykepleie. Å fortelle om sine yrkeserfaringer skaper orden og mening i ens erfaringer. Rapporten viser hvordan det kan arbeides med denne type viten i en yrkesutdanning. Mitt utgangspunkt for å bruke yrkesfortellinger er at studenten og yrkesutøverene dyktiggjør seg ved refleksjon relatert til konkrete situasjoner. Når studentene kommer til videreutdanningen har de allerede en fagidentitet. Målet er å videreutvikle denne ved å styrke de sterke sidene, kompensere for de svake og bidra med ny kunnskap. Gjennom forbilledlige fortellinger kan en "fortelle fram" det mangetydige og mangfoldige. I tråd med Martinsen (1996) mener jeg at fortellingens styrke først og fremst å reflektere over det som gikk galt, og at en åpent møter de utfordringer og problemer som en møter i pleiesituasjon. I rapporten presenteres fire «bilder» fra ulike læringssekvenser hvor studentfortellinger inngår. Disse knyttes det refleksjoner til, eksempelvis; hvordan kan fortellingen brukes? Hva kan læres ved å bruke fortellingene? Videre, noen forutsetninger som må være tilstede for at fortellingen kan brukes og de utfordringer læreren står overfor ved bruk av tilnærmingsmåten. Til sist noen "advarsler" ved bruk av fortellingen i undervisningen.