Skole–hjem-samarbeid i videregående skole: autonomistøtte i elevenes dannings- og utdanningsprosess

Abstract

I denne artikkelen utforsker vi erfaringer med skole–hjem-samarbeid i videregående skole. Vi inviterte 113 tidligere videregåendeskoleelever til å delta i dialogkaféer for å belyse skole–hjem-samarbeid som pedagogisk praksis i videregående skole. Resultatene avdekket en ambivalens i opplevelsen av skole–hjem-samarbeid, der elevene uttrykker at de ønsker å være selvstendige samtidig som de har behov for nærværende og støttende foreldre. Fundert i samtalene mellom deltakerne drøfter vi en todelt elevposisjon i trepartssamarbeidet mellom foreldre, lærere og elever; der elevene har både en objekt- og subjektposisjon i samarbeidet. Resultatene viser at foreldre oppleves som viktige støttespillere for de fleste elevene, men også at skole–hjem-samarbeid er en personlig og følelsesladet praksis for mange. De positive følelsene bidrar til å forsterke elevenes motivasjon, skolearbeid og håndtering av utfordringer. Det var likevel de ubehagelige følelsene knyttet til samarbeidet som synes å dominere, og som fører til at skole–hjem-samarbeid oppleves som krevende for mange elever i videregående skole. For å drøfte resultatene har vi anvendt pedagogiskfilosofisk teori om elevenes dannings- og utdanningsprosess og pedagogisk-psykologisk teori om elevenes behov for autonomistøtte. Vi argumenterer for å begrunne skole–hjemsamarbeid i videregående skole som samarbeidende autonomistøtte i elevenes dannings- og utdanningsprosess, og for å styrke elevenes subjektposisjon i dette samarbeidet.