"Kruttrøyk og en ubrukt øks. Novellistiske dråper i Bak skapet står øksen"

Abstract

Det er vanskelig å plassere Torborg Nedreaas’ noveller på et bestemt sted – hører de hjemme i realismen, modernismen eller impresjonismen? Per Thomas Andersens forsøk på å klebe realisme-merkelappen på Nedreaas ved å omtale skrivemåten hennes som «tradisjonell, innlevende og realistisk» (Andersen 2001:461) finner liten konsensus i den øvrige forfatterskapsresepsjonen. Øystein Rottem skriver i sin litteraturhistorie at Nedreaas’ prosa «er forankret i en gjenkjennelig ytre virkelighet, og som ‘realist’ er hun opptatt av både sosiale og psykologiske forhold» (Rottem 1999:289). Anførselstegnene hans røper et viktig forbehold, for selv om Nedreaas skildrer gjenkjennelige samfunn, fellesskap og individer i en gitt historisk epoke, er ikke språket hennes det man vil kalle strengt realistisk, noe flere lesere har påpekt (Syéd 2019:167, Granaas 2008:19). Hun er i hvert fall ingen konvensjonell realist. Rottem kaller hennes skrivemåte en «sansenes realisme» (Rottem 1999:289), der fokuset ligger på den subjektive sansningen av virkeligheten, ikke skildringen av virkeligheten som en gitt, ytre ting.