The Ethos of the Environment - A Metaphysics of Man and Nature for the Anthropocene

Abstract

The Anthropocene is a new geological epoch suggested to replace the now 12,000-year-old running Holocene, in response to the growing awareness of anthropogenic impact on the Earth system. Since the introduction by Paul J. Crutzen in 2000, the geological term has also caught on as a major topic in the environmental humanities. By analyzing the way in which the Anthropocene have been interpreted by several significant voices in contemporary environmental philosophy, I argue that the purported epochal change contains a distinct metaphysical aspect, as a claim to a radical transformation in our conceptual and normative understanding of nature and its relationship to man. Moreover, I also argue that this transformation calls for a new metaphysical system of man and nature that unifies ethics and ontology. Building on the philosophies of Martin Heidegger and Immanuel Kant, the main task of this dissertation is to develop such a metaphysics. By combining the Heideggerian idea of the truth of being, and a Kantian framework of freedom and causality, I offer a new metaphysics of man and nature for the Anthropocene. In this metaphysics, the moral essence of man is no longer an emancipated subject, standing against the world as object, but reflects a primordial event where man is brought to a place of thought where he recognizes the normative ground of nature as his own existential origin.

Antropocen er en ny geologisk epoke som er foreslått til å overta for den nå 12 000 år gamle holocen, som et svar på vår økende bevissthet om menneskets påvirkning på jordens systemer. Siden Paul J. Crutzen først introduserte begrepet i 2000, har antropocen også blitt et sentralt tema innenfor humanioras miljøtenkning. Ved å analysere hvordan den nye epoken har blitt tolket av flere sentrale stemmer innen samtidens miljøfilosofi, argumenterer jeg for at antropocen også rommer en metafysisk dimensjon. For i overgangen til den nye epoken ser vi en radikal endring i vår konseptuelle og normative forståelse av naturen og dens forhold til mennesket. Dernest argumenterer jeg ytterligere for at denne påståtte endringen fremtvinger et behov for en ny systematisk metafysikk som evner å forene ontologi og etikk. Denne avhandlingens hovedoppgave blir derfor å utvikle en slik systematisk metafysikk, noe som gjennomføres med utgangspunkt i filosofien til Martin Heidegger og Immanuel Kant. Ved å kombinere den heideggerianske ideen om værens sannhet, og et kantiansk rammeverk basert på frihet og kausalitet, så utvikler jeg en ny metafysikk om mennesket og naturen for vår nye tidsepoke. I denne nye metafysikken handler ikke lenger menneskets moralitet om å frigjøre subjektet fra verden som objekt, men representerer i stedet en radikal begivenhet hvor mennesket blir bevisst om sitt eget eksistensielle opphav i naturen og dens grunnleggende normative mening.