Fra krise til kompetanse? En kvalitativ dokumentanalyse av undervisningsopplegg i historiefaget før, under og etter Covid-19-pandemien

Abstract

Sammendrag

Denne masteroppgaven undersøker hvordan bruken av digitale verktøy i historieundervisningen på ungdomsskolen har utviklet seg før, under og etter Covid-19-pandemien. Studien tar utgangspunkt i en arbeidshypotese om at pandemien kan ha fungert som en katalysator for økt bruk og integrering av digitale verktøy i skolen. Samtidig vektlegges innføringen av Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20), som stiller nye krav til digitale ferdigheter.

Studien er en kvalitativ dokumentanalyse av ni undervisningsopplegg fra én ungdomsskole, fordelt på tre historiske temaer og tre ulike perioder: før pandemien (2018/2019), under pandemien (2020/2021) og etter pandemien (2022/2023). Oppgaven bygger på historiedidaktiske og pedagogiske teorier, samt læreplananalyse, og benytter en komparativ tilnærming for å identifisere utviklingstrekk i undervisningspraksis.

Funnene i studien viser at bruken av digitale verktøy i historieundervisningen har økt etter pandemien, både i omfang og i hvordan verktøyene anvendes. Pandemien medførte en overgang til fjernundervisning, der digitale verktøy – som Teams og SkolenMin – ble en nødvendighet for å sikre kontinuitet i undervisningen. Bruken var imidlertid ikke nødvendigvis pedagogisk forankret, og undervisningen bar i stor grad preg av nødundervisning og re-mediert undervisning. Etter pandemien brukes flere av de samme verktøyene fortsatt, men i større grad på måter som er faglig og didaktisk begrunnet, og i tråd med intensjonene i LK20. Det er likevel betydelige variasjoner mellom undervisningsoppleggene, og bruken er ikke alltid didaktisk forankret. Dette tyder på at utviklingen påvirkes av flere faktorer i samspill – der både pandemien, læreplanen og andre faktorer spiller en rolle.