Funksjonshindredes rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen: Hva innebærer rettigheten, og kan lovverket være en årsak til at kommunene i varierende grad ivaretar denne?

Abstract

Gjennom velferdsstaten har det offentlige påtatt seg et visst ansvar for befolkningens grunnleggende velferd. I Norge er det kommunene som har hovedansvaret for å fordelingen av velferdsgoder. Avhandlingen handler om en av de største oppgavene kommunene har ansvar for, nemlig helse- og omsorgstjenestene. Reglene om de kommunale helse- og omsorgstjenestene er inntatt i to lover. Bestemmelsene om kommunenes ansvar er inntatt i helse- og omsorgstjenesteloven, mens pasient- og brukerrettighetsloven regulerer befolkningens rettigheter.

Rettighetsbestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven skal sikre at befolkningen får de tjenestene de har behov for. Ut ifra undersøkelser av kommunenes helse- og omsorgstjenester, ser det imidlertid ut til at funksjonshindrede ikke i tilstrekkelig grad får oppfylt sine rettigheter. På bakgrunn av dette, reises det to problemstillinger. Den første er hva det innebærer at funksjonshindrede har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 annet ledd. Problemstillingen besvares ved en rettsdogmatisk metode. Den andre er om lovverket kan være en årsak til kommunenes praksis. Problemstillingen besvares med en metode som omhandler lovkvalitet. Det foretas en vurdering om lovverkets språk eller struktur kan åpne opp for at det blir ulike tolkninger og praktiseringer.