Kritisk infrastruktur i en usikker tid: organisasjoners respons på sammensatte trusler

Abstract

I møte med økt geopolitisk spenning, klimaendringer og et mer sammensatt trusselbilde har samfunnets kritiske infrastrukturer fått en tydeligere og forsterket betydning. Nordområdene har blitt særlig aktualisert, hvor det sikkerhetspolitiske fokuset er økende og kritisk infrastruktur som Ofotbanen fremstår som strategisk viktig og derav sårbar. Dette kommer tydelig frem i nasjonale trusselvurderinger som fremhever økt kartlegging, etterretning og sabotasje rettet mot norsk infrastruktur. Ofotbanen fremstår som et knutepunkt for både forsyningssikkerhet og forsvarsberedskap. Tilgangen til den isfrie havnen i Narvik og forbindelsen til Sverige og Finland gjør strekningen til en sentral del av NATO-logistikken, noe som forsterker både dens betydning og sårbarhet. I denne studien rettes oppmerksomheten mot hvordan infrastrukturer påvirkes av sammensatte trusler og et endret trusselbilde.

Studien er gjennomført som en kvalitativ casestudie. Datainnsamlingen omfatter ti semistrukturerte intervjuer med sentrale aktører knyttet til Ofotbanen og ti offentlige dokumenter som belyser studiens tematikk. Studien tar utgangspunkt i tre forskningsspørsmål som besvarer følgende problemstilling: Hvordan håndterer organisasjoner som forvalter kritisk infrastruktur et endret trusselbilde preget av sammensatte trusler og økt sårbarhet?

Funnene viser at aktørene som forvalter Ofotbanen er bevisst et tilspisset trusselbilde, men at håndteringen i stor grad er forankret i klassiske scenarier. Selv om trusler som cyberangrep, jamming og sabotasje i økende grad anerkjennes som relevante, er det fortsatt i mindre grad integrert i risikovurderinger og beredskapsplanverk. Situasjonsforståelsen preges av operative erfaringer, organisatoriske rammer og sikkerhetspolitiske føringer, men svekkes av fragmentert begrepsbruk, ulik sanntidskapasitet og varierende innsikt mellom nivåer og sektorer. Dette utfordrer muligheten for felles forståelse og koordinert respons. Samtidig viser funnene at lokalt samarbeid og tillit fungerer godt, med initiativer som peker mot en proaktiv og resilient tilnærming. Likevel fremstår dagens beredskap som utilstrekkelig tilpasset sammensatte truslers tverrsektorielle og uforutsigbare natur.