Sovjetrussiske holdninger til Norge og nordmenn fra 1917-1930: Fra store forventninger til moderat interesse

Abstract

I oppgaven undersøkes sovjetrussiske holdninger til Norge og nordmenn i perioden 1917–1930. Det er tre typer primærmateriale som ligger til grunn for gjennomgangen: 1) Utenrikspolitisk korrespondanse fra perioden (her er det særlig den interne korrespondansen mellom NKID sentralt og Den russiske representasjonen i Kristiania / Oslo som er vektlagt), 2) sentral-avisene Pravda og Izvestija, og 3) Aleksandra Kollontajs memoarer fra tiden som sovjetisk representant ved Representasjonen i Kristiania / Oslo. Analysen av dette materialet er gjort som en nærlesing, hvor det ses etter likheter og ulikheter i holdningene gjennom perioden, og mellom ulike miljøer og aktører på russisk hold. Denne analysen er holdt opp mot tidligere forskning på feltet. Holdningene som framkommer av materialet vil sånn sett fortone seg som interessante der de er gjentatte og der de er avvikende. Når materialet er lest på denne måten, er det tenkt at brudd og kontinuitet i holdningene til Norge og nordmenn vil tre klarere fram. De kollektive aktørene som særlig kommer til orde i kildene, er Den sovjetiske regjeringa ved NKID og Representasjonen i Kristiania / Oslo, og Russlands, seinere Sovjetunionens kommunistiske parti, ved Komintern. En tredje 'aktør' som kan opptre med sine egne synspunkter og holdninger i det norsk-russiske forholdet, er Arkhangelsk. I oppgaven blir det også lagt vekt på hvorvidt 1917 representerer et brudd på mønsteret i de russiske holdningene til Norge og nordmenn fra sein-tsaristisk tid.

Selv om NKID og Komintern har ulike oppgaver, har de hver for seg store forventninger knytta til Norge i tida etter Oktoberrevolusjonen. NKID ser Norge som en mediatør og et instrument i forholdet til resten av utenomverdenen. Norge blir et viktig verktøy for å oppnå de facto og seinere de jure anerkjennelse. Denne instrumentelle måten å se på Norge på varer ved gjennom perioden, selv om den kan variere en del i de konkrete vurderingene til de ulike sovjetiske representantene. Ett av midlene NKID griper til for å bygge gode relasjoner til Norge, er handel, og da særlig oppkjøp av fisk. Ett annet moment i forholdet mellom Norge og Russland i denne perioden, er hvordan NKID og Representasjonen søker slektskap med Norge i nord. Nord-Norge blir sett som forholdsmessig mer positivt innstilt til Sovjet enn Sør-Norge, og det får konsekvenser i at flere av de sovjetiske representantene går inn for å gi Norge fordeler i nord. Komintern har på sin side sterke forventninger til den norske arbeiderbevegelsen ved DnA. Dekningen av norsk politikk på begynnelsen av 1920-tallet forteller om radikaliseringen av Norge. Skuffelsen etter DnAs uttreden av Komintern i november 1923 er derfor stor, slik det framgår av Pravdas spalter. Etter bruddet med Komintern i 1923, forteller Pravda en historie om en radikal norsk arbeiderklasse og arbeiderbevegelse som ikke gjenspeiles i sentralstyret i DnA. Kildene gir et samlet inntrykk av en situasjon med ulikhet i de russiske holdningene til Norge og nordmenn i første halvdel av 1920-tallet. På slutten av 1920-tallet, derimot, er det bildet som gis mer synkront. Rommet for dissens er snevret inn.