Betraktninger om middelalderens Vágar basert på undervannsarkeologiske kilder

Abstract

Vágar er først nevnt i det skriftlige kildematerialet som stedsnavn på slutten av 900-tallet, samt i sagatekstene med henvisning til viktige hendelser på stedet fra tidlig 1000-tall (Bjørgo 1982). Både skriftlige og arkeologiske kilder formidler med tydelighet at Vágar framsto som en sentral kjøpstad i Nord-Norge på 1200-tallet, men overgangen fra det som må ha vært et naturhavnområde og et sesongbasert fiskevær til en helårs havnebebyggelse med urban struktur er fortsatt dårlig belyst. Det er imidlertid klart at endringen har direkte tilknytning til kommersialisering av vinterfiske og økt produksjon av tørrfisk i Lofoten på 1100-tallet. Denne kommersialiseringen er igjen koblet til en ekspanderende tørrfiskhandel med Europa (Perdikaris 1998, 1999). Markedsgrunnlaget for tørrfisk ble delvis generert og ekspanderte som følge av religionsskiftet i Europa, der pålegget om faste medførte økt etterspørsel etter fisk. I tillegg var fremveksten av byer, markeder og handelsorganisasjoner viktige faktorer som bidro til ekspansjonen (Urbańczyk 1992). Tørrfiskhandelen skapte altså et økonomisk grunnlag, samtidig utgjorde Vágar-området et helt nettverk av gode naturhavner, alle med en sentral beliggenhet nær et av Nord-Atlanterens betydeligste fiskefelt for vårgytende torsk. Dette er faktorer som muliggjorde framveksten av en sentral kjøpstad her på 1200-tallet. Tørrfiskproduksjonen var imidlertid sesongpreget og både antall innbyggere og nivået av økonomisk aktivitet i Vágar var sannsynligvis gjenspeilet i denne årlige syklusen. Fast helårsbosetning er tydelig dokumentert i det arkeologiske funnmaterialet fra 1200-tallet samtidig med sesongbosetning tilknyttet vinterfiske (Bertelsen 2009: 205).