En kvalitativ studie om erfaringer fra primærrehabilitering etter en traumatisk hodeskade

Abstract

Rehabilitering skiller seg ut fra utvikling på andre institusjoner i helsesektoren, ved at det søkes å orientere seg mot et tilbud som ikke bare orienterer seg mot sykdom, men spesielt mot et liv som skal leves, med deres ressurser og med deres oppståtte funksjonsbegrensinger. Ulike faggrupper samarbeider med, eller dersom nedsatt bevissthet på vegne av pasienten med den intensjon. Her spiller også samarbeidet med personenes familie og andre nære en sentral rolle. Hensikten med denne studien er undersøke og øke forståelsen for de utfordringer personer med en oppfattende traumatisk hodeskade møter i primærrehabiliteringsfasen. I denne studien har jeg analysert hvordan rehabilitering i tidlig, post-akutt fase oppleves for personer etter en traumatisk hodeskade. Jeg har intervjuet fire personer ut fra deres retrospektive perspektiv, her fire til syv måneder etter utskrivelse til hjemkommunen. Til felles har personene at de har vært innlagt på sykehus mellom tre og fem måneder etter ulykker som medførte moderate til alvorlige hodeskader. Tilnærmingen er fenomenologisk – hermeneutisk sentrert, med bakgrunn i kvalitativt forskningsintervju med personer som har hatt tilbud ved en avdeling med spesialistkompetanse på rehabilitering for personer med ervervede hjerneskader. Nøkkelord: Rehabilitering, traumatisk hodeskade, persepsjon og sansing, kroppens intensjonalitet, kroppens gjensidighetsforhold til rom og tid, habituell og aktuell kropp, unappearance, disappearance og dysappearance