Forholdet mellom straffbar bevisforspillelse og helsepersonells taushetsplikt

Abstract

Temaet for oppgaven er grensedragningen mellom straffbar bevisforspillelse og helsepersonells taushetsplikt. Ifølge straffeloven § 132 første ledd er det straffbart å motarbeide offentlig undersøkelse eller forfølgning av andres straffbare handlinger ved å sørge for at bevis av betydning for undersøkelsen ”tilintetgjøres, bringes tilside eller forvanskes”. Samtidig skal helsepersonell etter helsepersonelloven § 21 ”hindre at andre får adgang eller kjennskap” til opplysninger om personlige forhold de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Når helsepersonell handler aktivt for å beskytte taushetsbelagte opplysninger, kan det føre til at potensielle bevis i straffesaker blir ødelagt. Dette innebærer at den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 132 første ledd i utgangspunktet er overtrådt. Det er imidlertid en mulighet for at en slik handling ikke rammes av straffebudet fordi den kan hjemles i taushetsplikten.

Hovedproblemstillingene i denne oppgaven er om helsepersonells handlinger som har hjemmel i taushetsplikten kan unnta for straffbar bevisforspillelse, og ved hvilke situasjoner dette i så fall er aktuelt. I redegjørelsen for gjeldende rett vil høyesterettsdommen inntatt i Rt.2013 s.1442 ha betydning. I oppgaven vil det videre problematiseres om gjeldende rett gir en god løsning angående grensedragningen mellom reglene om straffbar bevisforspillelse og helsepersonells taushetsplikt.