Forskningssystemets livsverden - en truet metafor. Dokumentanalyse av Norges Forskningsråd som endringsagent i det norske forskningssystemet - med funksjonalistisk inspirasjon.

Abstract

I denne oppgaven presenterer jeg en studie gjort på Norges Forskningsråds rolle som endringsagent i det norske forskningssystemet. Den overordnede målsetting i denne oppgaven er gjennom analyse av rollen som endringsagent, søke forståelse for hvordan Forskningsrådet virker på forskningssystemet. Gjennom studie av offentlige styringsdokumenter, og med inspirasjon fra funksjonalistisk teori, har jeg analysert begrepet endringsagent, og konteksten begrepet brukes i. Studien er inspirert av et funksjonalistisk syn på at endringsagent er uttrykk for en utfordring forskningssystemet står overfor. Forskningssystemets funksjon er å produsere kvalitativt relevant forskning og kvantitativt nok forskning, som samsvarer med samfunnets behov. Ved å uttrykke at forskningssystemet må endres, kan det tyde på at forskningssystemet ikke fungerer optimalt.

Studien avdekker at rollen som endringsagent skal bevare forskningssystemets livsverden, som er truet av doxa, eller innkapsling og liten evne til fornyelse. Livsverdenen til forskningssystemet skal bevares av Forskningsrådet gjennom flerdimensjonal involvering, governance og provokasjon, også forstått som oppgaver som endringsagent. Oppgavene som endringsagent er tvetydige og til dels motstridende. De ulike oppgavene innenfor rollen som endringsagent bør tydeliggjøres og kun brukes ved behov. En konstant rolle som endringsagent vil miste sin endringsskapende kraft.

Studien har brukt Bourdieus begreper om habitus og doxa, for å belyse tilstanden av innkapsling som forskningssystemet er truet av. Habermas sine begrep om livsverden og kommunikativ handling, er også sentrale i diskusjonen om hvordan endring og fornyelse er mulig.