Sykepleie til eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem. Hva skal til for at sykepleiere skal oppleve seg faglig trygg i møte med eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem?

Abstract

Det etniske og kulturelle mangfoldet i Norge er blitt større enn tidligere og antallet eldre med minoritetsbakgrunn vil øke i tiden fremover. I Norge bor det mennesker med bakgrunn fra 221 ulike land og selvstyrte regioner og det bor innvandrere i alle landets kommuner. Det forventes også at samfunnet etter hvert vil merke at barn av innvandrere med sin flerkulturelle bakgrunn vil sette preg på landet.

Antallet eldre med innvandrerbakgrunn vil tidobles frem til år 2050, hvilket skyldes at gruppen som allerede bor i landet blir eldre. Samtidig foreligger det helsepolitiske føringer på at helsearbeidere skal inneha nødvendig kompetanse for å gi et likeverdig tilbud til pasienter med annen etnisk bakgrunn enn majoritetsbefolkningen.

I dette prosjektet fokuseres det på sykepleieres erfareringer av å gi sykepleie til eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem. Oppgavens hovedtema er formulert som sykepleie til eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem. Problemstillingen vi ønsker svar på er hva skal til for at sykepleiere skal oppleve seg faglig trygg i møte med eldre pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn på sykehjem?

Studiet ble gjennomført som en kvalitativ metode med dybdeintervju som datainnsamlingsmetode. Informantene var strategisk valgt ut og består av fem kvinnelige sykepleiere fra to sykehjemsavdelinger i Oslo. Alle fem informantene jobber på avdelinger hvor både pasientsammensetningen og personalsammensetningen er flerkulturell.

Studiens resultater indikerer at en pasientsentrert omsorgsmodell der det legges til rette for pasientens individuelle behov i stor grad blir brukt. Minoritetspasientens kulturelle behov tolkes som en utvidelse av individuelle behov. Sykepleierne tilegner seg nødvendig kunnskap underveis i prosessen, og føler at de er faglig trygg i situasjonen.

Samtidig peker også funnene på at sykepleierne opplever at de i mange situasjoner ikke har tilstrekkelig kunnskap om minoritetspasientens kulturtilhørighet, hvilket gir en følelse av faglig utrygghet. Pasientene og de pårørende er ikke alltid enig med sykepleierne om behandlingsopplegget. Denne uenigheten blir noen ganger satt i et kulturelt perspektiv, der pasientens kulturtilhørighet brukes som forklaring. Refleksjon om egen kulturtilhørighet og på hvilken måte eget ståsted påvirker samarbeidet ser i liten grad ut å finne sted.

Pårørendes rolle er tvetydig. De oppleves noen ganger som en belastning i sykepleierens daglige arbeid, men også som en god støtte med sin kunnskap om pasientens språk og kulturelle bakgrunn.

Vi finner også eksempler på at sykepleierne spontant klarer å ta en relasjonssentrert omsorgsmodell i bruk. Her gir samarbeidet med pårørende og arbeidsfellesskapet sykepleieren en opplevelse av faglig trygghet.