"Når fergemannen ror meg over". Intervju med pensjonister om en verdig død

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn: I min yrkesrolle som geriatrisk sykepleier opplever jeg at helsepersonell kvier seg for å snakke med de eldre om døden. Jeg har et ønske om at de eldre skal kunne snakke om døden om behovet er der. Studien gir oppmerksomhet til eldre mennesker og deres forhold til døden. Studiens fokus rettes mot hva en ”verdig død” betyr for pensjonister og hvordan det levde liv spiller inn på pensjonisters forhold til døden.

Problemstilling: Hva er en ”verdig død” for pensjonister, og hvordan spiller det levde liv inn på pensjonisters forhold til døden?

Teori: I oppgaven redegjøres det for tidligere forskning som omhandler eldre menneskers forhold til døden. Relevant teori tar opp blant annet livsløpsperspektivet, etikk, synet på alderdom og død i et historisk perspektiv, den tredje og fjerde alderen samt ”eldrebølgen” og behov for bistand fra den kommunale helsetjenesten.

Metode: Studien har en kvalitativ forskningstilnærming som er fenomenologisk inspirert. Syv pensjonister ble intervjuet ved bruk av dybdeintervju. Stegvis Deduktiv Induktiv metode ble brukt som inspirasjon for analyse av data.

Funn: Døden har holdt seg som en naturlig del av livet gjennom hele livet til studiens informanter. Det var ikke naturlig å snakke om døden i en direkte form. Forskjønnende uttrykk ble flittig brukt Det var ulike ønsker og behov med tanke på å snakke om døden. Tidligere erfaringer gjennom yrke, utdanning og personlige hendelser har preget deres syn på døden i ulik grad. Dødens ankomst var akseptert, men flere ønsket å leve så lenge som mulig. De fleste av informantene hadde gjort noen forberedelser for egen død. Alle informanter så positivt på å bli gammel. Sykdom ble ansett som en uunngåelig del av alderdommen. Kreft og demenssykdommer var mest fryktet. Å ha et godt sosialt nettverk og muligheten til å kunne være aktiv var viktig for å føle at alderdommen var verdig. Verdighet i alderdommen var essensiell for å oppleve en verdig død. Å kunne ivareta egne pleiebehov så nært opp til dødens ankomst som mulig var et ønske hos samtlige informanter. En rask og smertefri død, med mulighet for å si farvel til sine nærmeste, anses som oppsummering av informantenes tanker om en ”verdig død”. Å videreformidle tankene om en ”verdig død” var ikke vanlig, verken til familie og/eller kjente eller gjennom livstestamenter.

Konklusjon: Pensjonister reflekterer ikke mye over hva en ”verdig død” betyr for en selv. Smerter og et langvarig sykeleie er aspekter ved en ”verdig død” som alle informantene sier noe om. Det levde livs betydning for pensjonisters forhold til døden ses i form av at tidligere negative erfaringer med andres død har større innvirkning på egne preferanser med tanke på egen død enn hva positive opplevelser har. Den naturlige holdningen som pensjonistene hadde til døden i barndommen har fulgt dem gjennom livet og er fortsatt til stede i alderdommen. Informantene aksepterte at tidsrommet foran dem skrumpet inn.

Nøkkelord: Pensjonister, Eldre, Alderdom, Etikk, Autonomi, Verdig død, Verdighet, Livsløpsperspektiv, Kvalitativ studie.