dc.description.abstract | Arbeidet tar i sitt utgangspunkt forholdet mellom to distinkte og separate kategorier:
risiko og usikkerhet, som John Maynard Keynes og Frank Knight analyserte i sine pioner -
arbeider om dette forholdet.
Deretter blir moderne finansteori gjennomgått for å se hvordan usikkerheten
behandles. For deretter å se på to prominente kritikkers syn på finansteorien sin empiriske
gyldighet og hvorfor finansmarkedene til tider oppviser så store og til dels uventede
svinginger. Kritikken får klart frem at finansteorien ikke kaprer usikkerheten som råder i
finansmarkedene periodevis, og peker på noen av hovedårsakene til dette.
Et helt sentralt element som både finansteorien og kritikerne ikke synes å legge særlig
vekt på er de institusjonelle forhold i disse markedene som nærmest er totalt dominert av
institusjonelle investorer. Dette arbeidet peker på at nettopp disse institusjonelle forhold i alle
høyeste grad er med på å skape usikkerhet i markedene når disse har blitt utsatt for
markedssvingninger som institusjonelle regler er lite egnet til å håndtere på grunn av den
omfattende regelstyring som råder. En regelstyring som utvilsomt er bra i rolige tider, men
som kan virke kontra – produktiv i urolige tider.
Det siste kapittelet før diskusjon er om kunst, og hva kunsten har å bidra med til
behandling av usikkerhet. Kapittelet er noe eksperimentelt i sin natur og det konsentrerer det
meste av fokuset på forfatteren Robert Musil, hans hovedverk ”Mann uten egenskaper”, og da
særlig verkets hovedperson som søker en livsform for usikkerhet og som fornekter mye av det
rollespill som han observerer rundt seg. Et spill synes å gli over i en emosjonell binding til
rollen sin trygghet. Han vurderer i denne forbindelse forholdet mellom vitenskap, som enten
er riktig eller gal, og ideologi, som trenger og skaper emosjonelle bindinger. Ut fra disse
refleksjonene ser han farene som ligger i vitenskapen dersom den av emosjonelle grunner
overvurderer den sikkerhet og kontroll som skapes for da vil den gli over i ideologi.
Relevansen av dette kapittelet for finansteoriene ligger i to forhold. Det første er den
trygghet roller og teori gir til den enkelte som har sitt virke i finansinstitusjoner hvor ansvar
forsvinner med fravær av reelt autonomi. Det andre er om finansektorens binding til sine
teorier etter hvert er av en slik natur at det grenser til ideologi.
Arbeidet konkluderer med at finansteorien har undertrykket usikkerheten som kategori
og at finansteoriene til tross for sin betydelig indre validitet bare periodevis har høy ekstern
validitet, nemlig perioder med ”mild randomnes.”
Når det gjelder usikkerheten som en separat kategori, så har finansteorien lite å si.
Dessverre, selv om kunsten sier mye, så kan denne bare skape en større varhet for
usikkerheten og gi en dypere resonnements bakgrunn for vurderinger. | en |