Hovedtrekk ved akkusativ med infinitiv i mellomnorsk

Abstract

Undersøkelsen bygger på 3413 mellomnorske diplom med 1114 eksempel på akkusativ med infinitiv. Disse fins etter sanseverb og láta ‘la’ liksom tilsvarende konstruksjon i moderne norsk, men dessuten etter utsagns-, viljes- og tankeverb. Artikkelen behandler kasus på det logiske subjektet for infinitiven, utelatelse av infinitiven vera ‘være’, manglende akkusativledd, bruk av infinitivsmerke, valget mellom refleksivt pronomen og refleksivt suffiks på det overordna verbet når akkusativleddet er identisk med subjektet i den overordna setningen, passiv tolking av slike refleksive verb, plasseringa av objektet for infinitiver etter láta og hvordan konstruksjonen akkusativ med infinitiv kan være usammenhengende. Undersøkelsen viser at akkusativ med infinitiv i mellomnorsk i det store og heile nyttes som i norrønt og dermed atskiller seg en del fra moderne norsk.

This study is based on 3413 Middle Norwegian charters containing 1114 examples of the accusative with infinitive construction. This is found after verbs of perception and láta ‘let’ like the corresponding construction in Modern Norwegian, but also after verbs of saying, volition and cognition. The article discusses the case of the logical subject of the infinitive, omission of the infinitive vera ‘be’, non-expressed accusatives, use of infinitive marker, the choice between reflexive pronoun and reflexive suffix on the governing verb when the accusative is coreferential with the subject of this verb, passive reading of such reflexive verbs, the position of the object of the infinitive after láta, and discontinuous accusative with infinitive constructions. The study shows that the accusative with infinitive on the whole is used in the same way in Middle Norwegian as in Old Norse and so differs from Modern Norwegian.