Si ikke at det bare er en finger. En kvalitativ undersøkelse av CBPR brukt i Reindriftas hverdag

Abstract

Det er gjort mange undersøkelser i Norge der samer har blitt studert. Det her er forskning hvor resultater ikke alltid har blitt gjenkjent og heller ikke blitt sett på som relevante for den studerte målgruppen. Reindriftas hverdag har som første helseforskningprosjekt i Norden brukt seg av CBRP som metode for å prøve å møte denne utfordringen. Metoden legger til grunn inkludering og et tett samarbeid med den studerte målgruppen. Spørsmålet som stilles i denne oppgaven er hvorvidt metoden har påvirket reindriftsutøvernes tillit til forskningen. Gjennom kvalitative intervjuer med reindriftsutøvere involverte i RnHv, har deres opplevelser blitt dokumenterte og resultatene sier at deres behov har blitt ivaretatt i prosjektet. Reindriftsutøverne opplever at forskningen er relevant og de beskriver et kunnskapsskapende samarbeid med forskerne, der deres kompetanse blir ivaretatt. Det fremgår også av undersøkelsen at reindriftsutøvernes forventninger til nytteverdien har forandret seg i positiv retning gjennom prosjektet. Reindriftsutøverne uttrykker tillit til prosjektet, men hvorvidt det er en effekt av metoden eller av forskerne og deres personlige holdninger og verdier fremgår ikke i undersøkelsen. Det blir derimot tydelig at flere ønsker metoden brukt i alle fremtidige forskningsprosjekt der reindriftsutøvere er studiepopulasjon. Dette tilsier at metoden har stor betydelse for reindriftsutøvernes tillit. Gjennom undersøkelsen kommer fordeler med å involvere målgruppen frem. Ikke bare kan det antas at resultatene vil bli bedre mottatt, men det går også an å anta at det er samfunnsøkonomisk fordelaktig, sammenlignet med forskning der resultatene ikke kan brukes av målgruppen. Som medisinere må vi sikre oss at pasientene opplever at de blir forstått. Om pasienten ikke tror at behandleren har hørt det den har fortalt, symptomene og konsekvensene den opplever i sin hverdag, vil det påvirke tilliten pasienten har til de valgene behandleren tar. Det koster tid å krysse den kulturelle barrieren, men vil vi forandre tilliten våre pasienter opplever må vi aktivt ta tiden til hjelp.