| dc.description.abstract | Nordområdene har de siste årene blitt gjenstand for økende oppmerksomhet. Dette skyldes mange forhold, men en viktig årsak er ressursene i Barentshavet. Havområdet har i alle år vært viktig for fiskeriene, men de siste årene har fokus blitt dreid over på de enorme potensialene for petroleumsressurser i havbunnen. Dette, sammen med klimaendringer og til tider bekymringsverdige forhold for fiskebestandene, har skapt et behov for endring i forvaltningen av ressursene. Begrepet helhetlig- eller sektorovergripende forvalting har blitt kjent som den nye formen for forvaltning som skal se all menneskelig påvirkning av havområdene som en helhet, og gjennom økt forståelse for hvordan økosystemene fungerer, redusere belastningen.
Denne oppgaven tar for seg en problemstilling som dukket opp gjennom at norske myndigheter har uttalt som et langsiktig mål å inngå i samarbeid med Russland om helhetlig forvaltning av Barentshavet. Til grunn for problemstillingen ligger påstanden om at den russiske statsforvaltningen er så forskjellig fra den norske, at et inngående samarbeid om helhetlig forvaltning kan bli vanskelig. Oppgaven tar for seg å peke på hvilke forskjeller mellom de to landenes forvaltningsapparater som kan legge hindringer i veien for helhetlig forvaltning av Barentshavet. For å besvare spørsmålet tar den for seg miljøforståelse og forvaltningstradisjon, begge forankret i kulturhistoriske skillelinjer, som forklaringsvariabler. Disse variablene forsøkes så knyttet opp mot Webers tradisjonelle byråkratiteori, samt Sabatier & Mazmanians noe unike implementeringsteori.
En sentral konklusjon i oppgaven er at sammenhengen mellom kultur og byråkrati er undervurdert, og burde utredes mer for å ta høyde for kulturelt forankrede forskjeller som kan bli utfordrende ved forvaltningssamarbeid mellom Norge og Russland. En annen er at helhetlig forvaltning er vanskelig å få til i konteksten av den norske statsforvaltningen, men at det er mye vanskeligere i den russiske. | en |
English
norsk