"...som ieg tusindfold indfødder war." Norsk innvandringshistorie ca. 900 - 1537.

Abstract

Avhandlingen framstiller innvandring til Norge fra ca. 900 til 1537, dvs. en periode på drøyt 600 år. Tidsperioden er avgrenset ut fra rikspolitiske hendelser. Rikssamlingen under Harald Hårfagre, som la grunnlaget for dannelsen av det norske kongeriket, begynte rundt år 900, mens 1537 var året da Kristian 3. av Danmark oppnådde full kontroll over Norge. Menneskers mobilitet i middelalderen og deres identitet knyttet til territorium og samfunn blir gjennomgått, og det blir argumentert for at begge deler var sterkere i perioden enn hva som ofte blir hevdet. Et overordnet perspektiv i avhandlingen er møtet mellom innvandrere og samfunn. Selve begrepet om innvandring forutsetter at det fins ei grense, et territorium eller et domene som noen gjør krav på - og et eksisterende samfunn å vandre inn i. En god del plass blir derfor viet til å diskutere disse begrepene, ikke minst hvilket norsk mottakersamfunn som eksisterte i begynnelsen av den behandlete perioden, dvs. fra ca. 900 og et stykke inn i høymiddelalderen. I løpet av høymiddelalderen ble det dannet en politisk enhet, et norsk kongedømme, som eksisterte som en suveren politisk enhet fram til det ble en del av en større politisk enhet, et unionelt kongedømme, fra 1397 av. Det politiske fellesskapet med de nordiske naborikene i Kalmarunionen hadde avgjørende betydning for hvordan innvandringen til Norge forløp og også for hvordan den ble oppfattet og regulert. 1397 er derfor brukt som et avgjørende periodeskille i avhandlingen. Avhandlingen er delt i to hoveddeler med et skille i 1397; henholdsvis kapitlene 2 til og med 6 og 7 til og med 9. Kapittel 9 kan i tillegg leses som en oppsummering av innvandringen til Norge gjennom hele middelalderen. Det siste kapitlet, kapittel 10, faller utenfor denne todelingen både tematisk og kronologisk. Kapitlet tar for seg Nordkalotten, inkludert de delene av dagens Nord-Norge som ikke var en integrert del av det norske kongedømmet i middelalderen. I dette området var nordmenn blant innvandrerne, og perspektivet blir derfor annerledes. På grunn av kildesituasjonen er det først og fremst nordmennenes, dvs. innvandrernes perspektiv som dominerer denne framstillingen. I de øvrige kapitlene er det også først og fremst nordmennenes oppfatning av og reaksjoner på innvandring som drøftes, men da som innfødte som møtte innvandrere. Kapitlene innenfor hver hoveddel er inndelt tematisk. Det første omhandler trellene, en ufrivillig ”innvandring” som startet før en norsk politisk enhet var etablert. Deretter følger kapitler om islendinger og tyske kjøpmenn, utenlandske herskere og utlendinger i kongens tjeneste, geistlige og til slutt i denne delen, et oppsummerende kapittel om innvandringen til Norge og dens følger generelt fram til 1397. Perioden 1397-1537 har kapitler om unionens betydning for innvandringen til Norge, tyske og andre utenlandske kjøpmenn og håndverkere, samt, som alt nevnt, et kapittel som blant annet med utgangspunkt i utlendingers oppfatning av Norge summerer opp hvordan det norske samfunnet i middelalderen var formet av innvandring. Til slutt kommer da det omtalte kapitlet om innvandringen til Nordkalotten i løpet av middelalderen.