Oss og De andre. En analyse av de andres betydning i norrøn religion

Abstract

Hovedgruppene av vesener i norrøn religion regnes for å være guder og jotner, som henholdsvis representerer ordens og kaosmaktene i det norrøne kosmos. I de norrøne mytene kjemper gudene en kamp mot jotnene for å opprettholde orden, og for å bekjempe ragnarok og verdens undergang. Jotnene representerer de eldste vesener i kosmos, men æsene (æser og vaner utgjør gudegruppen) stammer fra det samme opphav som dem, ur-jotnen Yme. Dette gjør dem uløselig knyttet til hverandre gjennom slektskapsrelasjoner. Mytene fortelles med utgangspunkt i et oss-perspektiv, da de tilhører den norrøne befolkningen som mytenes skapere. Mytene vil i teorien kunne reflektere den norrøne befolkningens verdensforståelse, og sannsynligheten for at de identifiserer seg med gudene som en oss-gruppe er stor. De norrøne mytene er konservert i sin nåværende form, ved at de ble skrevet ned av kristne lærde i tidlig nordisk middelalder. Den viktigste av disse forfatterne er Snorre Sturlasson. De viktigste kildene til de norrøne mytene er Snorre Edda (Den yngre edda) og Edda (Den eldre edda). Jotnene har blitt tolket som demoniske og onde, men i den senere tids forskning har deres rolle og funksjon i mytene blitt tolket som flertydig. Det viser seg at representanter for jotnene er av stor betydning for verdens skapelse og utvikling, og for gudenes kamp mot ragnarok. Skikkelser som de tre tussemøyene i Voluspá og jotunkvinnen Skade representerer en skaperkraft som er nødvendig for gudenes eksistens og nyskaping i mytene. Motivet der jotunkvinner representerer en skapende kraft, og som stammødre for menneskelige kongeslekter (i hierogamos) finner vi igjen i sagamaterialet bl.a. i fortellingen om samejenta Snøfrid og kong Harald Hårfagre. Loke kan karakteriseres som de norrøne mytenes tricksterskikkelse. Han befinner seg i en mellomposisjon, mellom guder og jotner. Loke er knyttet til gudene gjennom sitt opphav på morssiden, som kan tolkes til å være av åsaætt, og gjennom fosterbrorskap med Odin. Loke kan være resultat av utveksling av kvinner i en retning som ikke må forekomme. Gudene må hele tiden sørge for at jotnene ikke får tak i deres kvinner, mens de selv knytter forbindelser med jotunkvinner og får barn med dem. Dette viser at det er viktig hvem som kontrollerer møter med de andre, og at oss-gruppen kontrollerer premissene for utveksling langs grensene mellom oss og de andre. Den samiske befolkningen kan karakteriseres som en andre-gruppe i sagamaterialet. De har utgjort en ressurs for den norrøne befolkningen både rent økonomisk og i forhold til kunnskaper innen magi og seid. Eksempler på slike møter finner vi bl.a. i fortellingene om Gunnhild og Ingemund. Den samiske befolkningen kan også være representert i de norrøne mytene gjennom f.eks. Skade, som tolkes til å være bærer av samisk kultur og identitet. Møter med de andre og utnyttelsen av deres potensial er identitetsskapende og kan bidra til å gi økt makt og styrke til oss-gruppen. Kunnskapsreiser i ulike former utføres av Odin for å ta del i jotnenes visdom. Relasjonene mellom oss og de andre, mellom guder og jotner, viser at jotnene er flertydige og at mytene er flerstemmige. De andres betydning er avgjørende for gudenes eksistens og styrke.