«Språkets skjebne, er folkets skjebne». En studie i skjæringspunktet mellom identitet og språkbruk blant unge kirgisere

Abstract

Denne masteroppgaven er basert på ett års feltarbeid i Bisjkek, Kirgisistan i 2016. Oppgaven handler om hvordan den kirgisiske språkbruken blant unge kirgisere i hovedstaden reflekterer den kirgisiske etnisiteten. Den tar for seg flere arenaer hvor det kirgisiske språket kan bli brukt, og ser spesielt på hvor viktig hjem og skole er for læring av det kirgisiske språket, og tilhørighet i det kirgisiske samfunnet. Teorien er i to deler: et makronivå, om hvordan nasjon- og etnisitetsdannelse skjedde under sovjettiden; og et mikronivå, der jeg viser hvordan dette spiller en rolle for enkeltindivider; dette støttes opp med teorier fokusert på makt (Bourdieu), symbolisme, skam og stigma (Goffman). Analysen konkluderer med fire kategorier av kirgisere basert på språkbruk og emisk oppfattelse av kirgisisk etnisitet: kirgisisk-kirgiser, kirgiser, russifisert-kirgiser og vestlig kirgiser.

The thesis is based on one year of fieldwork in Bishkek, Kyrgyzstan, in 2016. It describes how usage of the Kyrgyz language among the young Kyrgyz in the capital reflects their ethnicity. It discusses the arenas in which the Kyrgyz language is used, and especially how important home and school are for learning the language and feeling a sense of belonging to the Kyrgyz society. The theory is divided into two parts: firstly describing the macro-level, and how nation- and ethnicity-building were orchestrated during the Soviet time; and secondly how these historical and political forces affect the roles played out in the micro-level in the society, with a theoretical focus on power (Bourdieu), symbolism, shame and stigma (Goffman). The analysis proposes four categories of the Kyrgyz youth, based on language usage and emic consciousness of their own Kyrgyz ethnic identity: Kyrgyz-Kyrgyz, Kyrgyz, Russified-Kyrgyz, and Western Kyrgyz.