Verdens speil og tingenes gravsted: Om metaforbruk og «gjøren» i museologien

Abstract

I løpet av de siste fire tiårene har museene blitt gjenstand for en rekke kritiske analyser som tar utgangspunkt i den innflytelsen museene har som kunnskaps- og dannelsesinstitusjoner og den rollen de har spilt historisk for eksempel i ulike nasjonsbyggingsprosesser. I denne artikkelen vil jeg drøfte to metaforer – museet som speil og museet som gravsted – som har øvd stor innflytelse på hvordan museet forstås i museologisk forskning. De to metaforene har også vært flittig brukt i den kritiske museologien, hvor museet har blitt for- stått som et avsondret og isolert representasjonsunivers. Jeg ønsker også å drøfte alternativer til det dominerende fokuset på museet som representasjonsunivers og gjenstanders mening, og henter eksempler fra relasjonell museologi der det følelsesmessige, kroppslige og uforutsette tillegges stor vekt. Jeg vil vise hvordan disse perspektivene involverer forskeren på en ny måte og hvordan den steile motsetningen mellom innside og utside utfordres gjennom et fokus på gjøren, som ikke forutsetter at museologisk innsikt øker i takt med distanse til praksis.