Konflikthåndtering i kystsonen. Spildracaset

Abstract

Konflikter knyttet til bruk av områder på land blir ofte håndtert gjennom eierskap. Den som eier et område (tomt) har stor frihet til selv å bestemme hva dette området skal brukes til. For områder hvor staten er eier eller eiendomsretten er uklar, vil konflikthåndtering kreve at samfunnet utvikler regler for bruk av slike områder. Slike regler vil ofte innebære at samfunnet vil prioritere mellom ulike aktiviteter eller at det utvikles prinsipper for hvordan konflikter kan unngås. Kystsonen er et område hvor privat eiendomsrett ikke gjelder, samtidig som området er svært viktig for en rekke aktører og næringsaktivitet, herunder for sjømatproduksjon både innenfor havbruk og fiskeri. I denne oppgaven analyserte jeg hva som ble vektlagt når samfunnet måtte prioritere mellom to produksjonskonsepter for sjømat, som ønsket å bruke samme sjøareal i kystsonen – havbruk og fiskeri. Særlig var oppmerksomheten rettet mot hvordan ulike dimensjoner av bærekraft ble vektlagt, herunder miljømessig, økonomisk, sosial og institusjonell bærekraft. I analysen ble en nytte-kostnadsmodell anvendt. Modellen inkluderte ulike bærekraftdimensjoner. En konkret og nylig avsluttet tvistesak – Spildracaset – ble brukt i analysen. Målet var å bruke modellen til å undersøke hvilke argumenter og bærekraftdimensjoner som ble anvendt i tvisten og som ble avgjørende for utfallet. Det er brukt ulike teoretiske rammeverk og prosjekter som er sentrale for bærekraftig havbruk og fiskeri. Metoden jeg brukte var dokumentanalyse. Det ble gjort et utvalg av bærekraftkriterier for havbruk og fiskeri, med hensikt om bred dekning av de ulike dimensjonene, som argumentene ble kategorisert mot. Argumentene som vektla samfunnet sin nytte av havbruk og samfunnet sitt tap ved å ikke la fiskerne bruke sjøarealet ble veid mot hverandre. Resultatet fra analysen av Spildracaset viste at det synes som prioriteringen av bærekraft var noe ubalansert, og det var en særlig tung vektlegging på den miljømessige og institusjonelle dimensjonen for bærekraft. Jeg mener bruk av en slik modell kan være nyttig for å strukturere og sørge for mer helhetlig prioritering.