Kompetanseinkongruens. Styringsutfordring som følge av mangelfull kompetansestrategi? Kan Forsvarets kompetansestrategi bidra til kompetanseinkongruens?

Abstract

I denne oppgaven ser vi nærmere på det strategiske arbeidet Forsvaret gjør med kompetanse, og utviklingen av den. Vi ønsker å se nærmere på om Forsvaret har en kompetansestrategi, eller om det er en tilfeldig satsing på kompetanse. Kompetanseinkongruens handler om at tilfeldig satsing av kompetanse kan bidra til misnøye blant ansatte, ved at man opplever at kompetanse og ansvarsområder ikke lenger samsvarer. I denne oppgaven er det benyttet kvalitativ metode gjennom dybdeintervjuer av sentralt personell med kunnskap om fremgangsmåte og reglement for kompetanseutvikling i Forsvaret. Det har også blitt gjennomført dokumentstudier av relevante reglementer og direktiver. De viktigste funnene i oppgaven er at det er et tydelig skille mellom forvaltningspraksis og gjeldende regelverk i undersøkt DIF. Kompetanseutviklingsarbeidet i den driftsenheten vi undersøkte har vist seg å mangle mål og retning gjennom en kompetansestrategi, og er i stor grad basert på tilfeldig satsing på kompetanse. Våre undersøkelser viser at det ofte er de ansatte selv som initierer kompetanseutvikling, spesielt når det kommer til sivil utdanning. Samtlige informanter fikk innvilget søknad om støtte. Samtidig var det i ingen tilfeller en overordnet plan om utnyttelse av den kompetansen som ble tilegnet av søkerne. Vi fant også at de teknologiske verktøyene Forsvaret har gjennom sine HR-systemer er mangelfulle, noe som gjør det vanskelig å kartlegge hvilken kompetanse Forsvaret har og vil ha behov for i fremtiden. Endelig har undersøkelsene vist at manglende strategi og tilfeldig satsning på kompetanse i flere tilfeller har ført til kompetanseinkongruens på individnivå, noe som kan bidra til styringsutfordringer på organisasjonsnivå.