Er det en kausal sammenheng mellom fedme og diabetes type 2 og miljøgifter?
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/10037/13454Dato
2018-06-04Type
Master thesisMastergradsoppgave
Forfatter
Berntzen, JorunnSammendrag
BAKGRUNN: I hele verden har fedme og diabetes økt kraftig de siste 50 årene, og på samme tid har det blitt en drastisk økning i kjemikalier i miljøet vårt. Derfor har det blitt et økende fokus på hvorvidt disse kan spille en rolle til epidemien av fedme og diabetes. Problemstillingen ble formulert som forskningsspørsmålet: «Er det en kausal sammenheng mellom fedme og diabetes type 2 og miljøgifter»? Det ble tatt utgangspunkt i miljøgiftgruppen per- og polyfluorerte alkylstoffer (PFASer). Bradford Hill sin liste med ni kriterier ble brukt for å vurdere kausalitet. METODE: Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk. 44 artikler utgitt mellom 2013-2018 ble inkludert i resultatene: 15 dyrestudier, 12 cellestudier, 7 studier som både er gjort på celler og dyr, og 10 epidemiologiske studier. RESULTAT: Ved sammenligning av studier på dyr og celler eksponert til PFASer, viste det seg at de funnene som er mest konsistente og viser doseavhengige effekter, var: Økt lipid- og triglyseridinnhold i celler/vev; genekspresjon og aktivering av kjernereseptorene peroxisome proliferator-activated receptor (PPAR)-alpha og -gamma, som er viktig for lipidmetabolisme og energihomeostase; økt genekspresjon av lipoprotein lipase (LPL) og CCAAT/enhancer-binding protein alpha (CEBPα) – to gen som er viktig for henholdsvis lipidopptak til lever og adipogenese. Økt levervekt og fettakkumulering i lever er to av de mest konsistente funnene blant dyrestudiene, i tillegg til forhøyete serumverdier av aspartat aminotransferase (ASAT) og alanin aminotransferase (ALAT). Redusert kroppsvekt de første leveuker melder to prenatale dyrestudier om, noe som er en risikofaktor for metabolsk sykdom senere i livet, og en av disse studiene rapporterte om at avkommet hadde tegn på diabetes som voksen. Flere studier i mennesker viser funn som taler for assosiasjon mellom diabetes type 2 og PFASer, men disse funnene er ikke konsistente. To tversnittstudier og en kasus-kontrollstudie rapporterte om positiv assosiasjon av PFAS-nivå med diabetes, men en kohortstudie viste ingen sterk assosiasjon mellom PFAS og diabetes type 2. To kohortstudier rapporterte om økt risiko for overvekt/fedme eller økt midjemål, mens en tredje kohortstudie meldte om økt risiko for lavere fødselsvekt. KONKLUSJON: Flere studier i mennesker og i dyr taler for at eksposisjon til PFASer kan bidra til dyslipidemi, metabolsk syndrom og fedme/diabetes type 2 utvikling. Det er beskrevet plausible biologiske mekanismer for dette i cellestudier og i dyrestudier: PFASer påvirker flere aspekter av lipidmetabolismen og lipidopptak i leverceller. Forandringer i lipidmetabolismen er muligens det mest konsistente funnet blant alle studiene, og er kanskje den eneste assosiasjonen som tilfredsstiller flere av kausalitetskriteriene. Men det finnes ikke nok forskningsdata til å kunne påstå at det er en sikker kausal sammenheng mellom fedme og diabetes type 2 og PFASer. Diabetes type 2 og fedme er multifaktorielle sykdommer, og det er behov for flere langsgående, store og gode prospektive studier, hvor konfunderende og modifiserende variabler undersøkes og tas hensyn til, samt flere studier på dyr og celler for bakenforliggende mekanismer. Mikstureffekten av forskjellige miljøgifter burde også få økt fokus i fremtiden.
Forlag
UiT Norges arktiske universitetUiT The Arctic University of Norway
Metadata
Vis full innførselSamlinger
Copyright 2018 The Author(s)
Følgende lisensfil er knyttet til denne innførselen: