Løslatelse av radikaliserte straffedømte: Hvordan kan vi redusere risiko gjennom forebyggende arbeid?

Abstract

Endringer i norsk terrorlovgivning og økt nasjonal straffeforfølgelse av syriafarerne har ført til at en rekke radikaliserte personer befinner seg i norske fengsler. Uønskede hendelser i Paris og København 2015 har illustrert hvor alvorlig konsekvensene av fengselsradikalisering kan være. Det er behov for å videreføre det rehabiliterende forebyggingsarbeidet som gjennomføres i fengslene, også etter løslatelse. Denne studien handler om hva som gjøres etter at risikogruppen bestående av radikaliserte, og potensielt radikaliserte, er ferdig med straffegjennomføringen sin. Oppgaven ser på hvilke opplevde risikofaktorer som knyttes til denne gruppen, hvilke barrierer som eksisterer for å redusere risikoen, og hvordan barrierene har en forebyggende funksjon mot terrorisme. Jeg svarer på problemstillingen: Hvordan kan samfunnet redusere risikoen som assosieres med løslatelse av radikaliserte straffedømte? Studien baserer seg på data fra 11 intervjuer med informanter fra offentlig sektor og private organisasjoner, i tillegg til sekundærdata fra rapporter. Studien konkluderer med at det både er individuelle faktorer og risikofaktorer i relasjonene som ligger til grunn for risikoen. Ukjent radikalisering, livskrise og psykiske utfordringer, sterk ideologi, opplevd utenforskap og uheldig sosialt nettverk og svak relasjon til arbeidslivet oppleves som sentrale. De tre identifiserte barrierene individuell oppfølging, mentorordning og organisatorisk samarbeid kan forhindre, begrense og kontrollere risikofaktorene. Dette kan forekomme gjennom å rehabilitere risikogruppen, bygge og vedlikeholde deres normative barrierer, og redusere rekrutteringen til nye og alvorlige ekstremistiske lovbrudd.