Hvorfor handlingskunnskap ikke er slutningsbasert

Abstract

Anscombes handlingsfilosofi har gjort et klart comeback. Særlig har filosofer som David Velleman og Kieran Setiya gjort mye for å fremvise fordelene ved hennes type rammeverk, nemlig at det kan forklare en nær forbindelse mellom å handle intensjonelt og å ha kunnskap (om hva en gjør og hvorfor) ved at kunnskap inngår som konstitutiv komponent i handling. Sarah K. Paul har utfordret dette synet ved å forsvare en alternativ, slutningsbasert epistemologi om aktørkunnskap. Ifølge henne vil en aktør finne ut hva hun gjør på bakgrunn av en slutning som løper fra kunnskap om egen intensjon, samt andre bakgrunnsbetingelser. I denne artikkelen forsøker jeg å forsvare et anscombeansk rammeverk negativt ved å vise at Pauls modell feiler. For det første evner den ikke å fremvise en slutning med tilstrekkelig epistemisk tyngde til å gi aktøren kunnskap om egne handlinger. I tillegg argumenterer jeg for at teorien ikke har noen god forklaring på hvorfor aktørkunnskapens fenomenologi fremtrer som den gjør.

Anscombe’s philosophy of action has made a decisive comeback. In particular, philosophers like David Velleman and Kieran Setiya have done much to show that her framework promises to explain the tight connection between acting intentionally and agent’s knowledge (knowledge of what one does and why) by making the latter integral to the nature of the former. Sarah K. Paul challenges this assumption by defending an alternative, inferential epistemology of agent’s knowledge. According to her, agents infer a belief about what they are doing from knowing one’s intention and background conditions. Bellow, I defend the Anscombean approach negatively by showing why Paul’s model fails. Firstly, by showing that it fails to provide a sufficiently strong inferential basis to provide the agent with knowledge of what she is doing. Secondly, by arguing that the theory fails to explain why the phenomenology of agent’s knowledge appears as it does.