Endringer i norsk allmennlærerutdanning - mot en sterkere enhetlighet : desentralisert allmennlærerutdanning i Nord-Norge 1979-2006

Abstract

Tema for denne avhandlingen er desentralisert allmennlærerutdanning ved lærerutdanningsinstitusjonene i Nord-Norge 1979-2006. Avhandlingen tar utgangspunkt i de desentraliserte lærerutdanningene som kom i gang i Alta, Tromsø, Bodø og Nesna i 1979. Sentrale forskningsspørsmål er: Hvorfor og hvordan ble disse opprettet? Hvordan og hvorfor ble disse senere endret? I avhandlingen undersøkes lovgivning, beslutninger og skriftlig arkivmateriale fra involverte aktører. For å vurdere desentralisert utdanning opp mot ordinær utdanning gis en gjennomgang av norsk lærerutdanningshistorie. I avhandlingen presenteres også et teoretisk grunnlag som skal bidra til å forstå og å forklare utviklingen av de to lærerutdanninger. Teorigrunnlaget er hentet fra Margaret Archers historisk-sosiologiske arbeid, som søker å gi svar på spørsmål som: Hvorfor og hvordan vokser utdanningssystemer fram? Hvorfor og hvordan blir utdanningssystemer endret? Hvorfor har et utdanningssystem den spesielle struktur det har? Arbeidet er underbygd av kritisk realisme som vitenskapsteori.

Undersøkelsen viser at desentralisert allmennlærerutdanning ble igangsatt som et alternativt tilbud med det siktemål å utdanne lærere til geografiske områder med lærermangel. Ideene om desentralisert allmennlæreutdanning, slik den ble realisert, var knyttet til stedet, i betydningen studentens hjemsted. Det ble altså etablert relasjoner mellom studenten, utdanningsinstitusjonen og skolen på studentenes hjemsted. I disse relasjonene lå et potensiale for utvikling av lærerkompetanse og lærerprofesjon med en klar yrkesretting av utdanningen. Det var også på studentens hjemsted at den framtidige yrkesutøvelsen var ment å skje. Flesteparten av studentene var kvinner med omsorgsansvar. Tidsmessig faller igangsettelsen sammen med ideer som kvinnefrigjøring, pedagogisk progressivisme og lokalsamfunnsorientering. Den desentraliserte allmennlærerutdanningen skulle ikke bare sikre bedre lærerdekning i områder som hadde slitt med å få kvalifiserte og stabile lærere. Den representerte også en lokalorientert pedagogikk og vektlegging av egen lærerpraksis. Den pedagogiske tenkningen omkring den desentraliserte utdanningen så for seg at denne kunne vise vei for fremtidige forbedringer i lærerutdanningen generelt.

De desentraliserte tilbudene ble videreført og senere endret. Utdanningene gikk over fra å være deltidsutdanninger til å bli samlingsbaserte heltidsutdanninger. Kravet om omsorgsforpliktelser og tilhørighet i en bestemt region falt bort. Geografisk avstand kunne overkommes gjennom å anvende informasjons- og kommunikasjonsteknologi. De særegne trekk forsvant og denne alternative utdanningen skiftet etter hvert karakter og ble med få unntak mer lik den ordinære allmennlærerutdanningen.