Restblod i torskemuskel som følge av vasshaling og forsinket bløgging

Abstract

Torsk har blitt fanget gjennom flere århundrer, og er sett på som en av de viktigste artene i de nord-atlantiske fiskeriene. I dagens torskefiske er det mer lønnsomt å satse på kvantitet framfor kvalitet, og i de senere årene har det utviklet seg en praksis kalt vasshaling som sørger for å holde kontinuerlig produksjon om bord fabrikktrålere. Vasshaling benyttes i perioder med god tilgang på torsk. Dette fører gjerne til at enkelte trålere starter et nytt tråltrekk umiddelbart etter at forgående tråltrekk er tatt om bord. I det nye pågående tråltrekket kan fangstmengden i sekken fylles relativt hurtig opp slik at selve tråloperasjonen må avsluttes. Det kan imidlertid ta flere timer før produksjonslinja i fabrikken er ferdig med å prosessere fisken fra forgående hal, så for å unngå at trålen sprenges løftes den av havbunnen. Deretter slepes trålen i de frie vannmassene ved lav fart, i påvente av at fabrikken skal bli klar for å ta imot ny fisk. Dette kalles for vasshaling, og ulempen med denne praksisen er at fisken får økt sjanse for å få dårligere kvalitet som følge av stress, redskapsmerker, filetspalting, blåmerker, rødere filet, barotraume og dårligere utblødning. Formålet med oppgaven var å undersøke om torsk som ble vasshalt hadde større mengde restblod i loin, enn torsk fra ordinært tråltrekk, der trålen ble halt direkte om bord etter at fangsoperasjonen var avsluttet. I tillegg ble det gjennomført et forsøk om bord for å se om forsinket bløgging påvirket utblødningen av fisken. For å undersøke mengden restblod i loin ble det brukt to ulike analysemetoder. En instrumentell fargemåling, og en kjemisk analyse for å se på mengden hemoglobin. Metodene ble sammenlignet for å vurdere hvilken som egnet seg best til å analysere mengden restblod i loin. Resultatene i oppgaven viste at torsk får mer rødfarge (høyere a-verdi) i loin ved vasshaling enn ved et ordinært tråltrekk (kontrollhal). I tillegg ble det funnet at bakre del av loin hadde mer rødfarge hos vasshalt fisk enn hos kontrollfisk. Dette kan tyde på at sprengning av svømmeblæren under vasshaling fører til bloduttredelser i bakre del av loin. Det ble også gjort funn som kan tyde på at fremste del av loin får mest kvalitetsfeil ved tråling, og at bakerste del av loin får mer kvalitetsfeil som følge av vasshaling. Fra forsøket med forsinket bløgging ble det dokumentert at gulfarge (høyere b-verdi) var signifikant forskjellig mellom kontroll og vasshalt fisk som ble bløgget så raskt som mulig etter ombordtaking. Dermed ble gulfargen i loin påvirket av vasshaling, men ikke av forsinket bløgging. Resultatene viste også at bakre del av loin hadde mer rødfarge hos vasshalt fisk enn kontrollfisk som ble bløgget så raskt de ble tatt om bord. Derimot var det større mengde hemoglobin i bakre del av loin hos kontrollfisk enn vasshalt fisk ved 60 minutter forsinket bløgging. Fra målingene av rødfarge og hvithet i bløggeforsøket kan det sees en tendens til at det blir mer restblod med økt tid før bløggingen. Dette kan tyde på at bløggingen bør gjennomføres så raskt som mulig. Sammenligningen av de to analysemetodene viste at instrumentell fargemåling var mest effektiv og pålitelig ved måling av mengde restblod i loin. Det var imidlertid brukt et noe lite datasett i undersøkelsene, som gjør at resultatene trolig ikke gir et presist bilde av de potensielle forskjellene i mengde restblod i loin mellom fisk fra vasshaling og ordinært tråltrekk. Det innsamlede datamaterialet er dermed ikke stort nok til å kunne trekke sikre konklusjoner i denne oppgaven.