Utviklingsmessig språkforstyrrelse i generasjoner. En sammenligning mellom forelder og barn med utviklingsmessig språkforstyrrelse, og hvordan deres vansker arter seg i hverdagslivet.

Abstract

Denne studien omhandler språkvansker, og bakgrunnen for studiens fokus er egen interesse for temaet, kombinert med det jeg har opplevd som manglende fellesforståelse og ulik bruk av terminologien spesifikke språkvansker/utviklingsmessig språkforstyrrelse. I 2017 presenterte en ekspertgruppe bestående av anerkjente, internasjonale forskere et forslag om at den gamle terminologien spesifikke språkvansker burde byttes ut med utviklingsmessig språkforstyrrelse. Tanken bak den nye terminologien var at alle på fagfeltet skulle ha en fellesforståelse av hva som inngikk i diagnosen og hvilke kriterier som lå til grunn for å få diagnosen utviklingsmessig språkforstyrrelse. Ekspertgruppens anbefalinger viste at det var et behov for økt kompetanse på dette området, og med utgangspunkt i den nye forskningen fra 2017 er det interessant å undersøke noen sider ved det nye terminologiforslaget.

Formålet i denne studien har vært å sammenligne språkkartlegginger hos en forelder og et barn som har utviklingsmessig språkforstyrrelse, samt å få forelderens historie om hvordan det er å leve med utviklingsmessig språkforstyrrelse. Studiens problemstilling er derfor: ”Hvilke sammenheng finnes i testresultater mellom forelder og barn med diagnosen DLD, og hvordan arter deres vansker seg i hverdagslivet?”

Studien har et mixed method design der et kvalitativt forskningsintervju kombineres med kvantitative testdata. Den kvalitative delen av studien vil være dominerende, og denne delen bygger på en fenomenologisk hermeneutisk metodetilnærming.

Funn i denne studien viste at det var flere sammenhenger mellom forelderen og barnets språkvansker. Blant annet at begge hadde god språkforståelse, men på grunn av hvordan vanskene artet seg i hverdagslivet hadde de vansker med å formidle ønsket budskap. Studiens funn viste også at forelderen og barnets minnefunksjon var langsommere enn normalt, og i tillegg kunne begge færre ord enn normalt. Funnene belyste også hvordan forelderen opplevde begrensninger hos seg selv og barnet knyttet til kommunikasjon bestående av flere personer. Her hadde de vansker med å finne de rette ordene og ytringene, og forelderen brukte gjerne så lang tid på å tenke ut et svar at samtaleemnet var gått videre når de ønskede ordene var funnet. Resultatene fra forelderen og barnets testresultater er forenelig med kriteriene for diagnosen i det nye terminologiforslaget. Implikasjoner fra denne studien er at utviklingsmessig språkforstyrrelse får mer oppmerksomhet og blir tatt på alvor, samt at man i fagmiljøet utvikler en felles definisjon som anvendes på samme måte. Det er av avgjørende betydning at opplæringa kan tilpasses barnet, og at det tidligst mulig kan settes i gang tiltak som bidrar til optimale positive prognoser for personens utviklingsmessig språkforstyrrelse.