Barns deltakelse og barneperspektivet i familierådsmodellen

Abstract

Gjennom endringer i barnevernloven i 2003 fikk barn i kontakt med barnevernet rett til å bli hørt fra de er 7 år. I et familieråd gis barnets private nettverk anledning til å diskutere seg frem til løsninger uten at offentlige personer er tilstede. I denne studien reises følgende spørsmål: hvordan forståes og praktiseres barns deltakelse og hvordan håndteres spenningsfeltet mellom barnets rett til deltakelse og barnets rett til beskyttelse når familieråd anvendes som beslutningsmodell i barnevernssaker? I studien er 23 barn og voksne fra syv familieråd som omhandlet omsorgssituasjonen til ni barn i alderen åtte til 16 år intervjuet.

Det var klare barrierer for inkludering av barns perspektiv i diskusjonene. De yngste barna fikk lite informasjon, det var vanskelig å gjøre seg opp en mening og barna ble i liten grad gitt anledning til å uttale seg. De eldste barna satt igjen med en opplevelse av avmakt i saker hvor det var interessemotsetninger mellom voksne og barn. Funnene bekreftes av nasjonal og internasjonal forskning. Et familieråd kan være like ekskluderende som andre fora når barn skal fremme egne synspunkt.

På statlig nivå er både barns rett til å bli hørt og bruk av familieråd viktige satsingsområder. Familierådsmodellen ble utviklet på New Zealand på midten av 1980-tallet. Ved implementering av modellen har troskap mot dens opprinnelige form stått sentralt. Hovedkonklusjonen i denne studien er at familierådsmodellen trenger å videreutvikles for å imøtekomme kravet om barns rett til deltakelse i norsk lov. Selve deltakerbegrepet trenger en presisering. Det må etablere bedre ordninger for å sikre barns deltakelse. I tillegg trengs det økt bevissthet og kompetanse hos ulike voksne barnet snakker med i beslutningsprosessen.