Har bakterieidentifikasjon og resistensbestemmelse innvirkning på valg av antibiotikaregime ved bakteriemi? : en studie gjort ved Universitetssykehuset i Nord- Norge

Abstract

Bakgrunn: Antibiotikaresistens er i dag blitt et signifikant problem på grunn av vårt misbruk – både overforbruk, underforbruk, feilbruk, manglende compliance, inadekvat dosering og ikke minst en likegyldighet til bruk. For alvorlige infeksjonssykdommer som sepsis kan dette gi dramatiske konsekvenser, da man er avhengig av effektive terapimidler da sykdommen er forbundet med høy morbiditet og mortalitet. Selv om Norge enda er et av de landene hvor resistensproblemet er minst så er det viktig at det tas på alvor, og at terapi følger gitte retningslinjer - blant annet ved sepsis hvor en initial bredspektret empirisk terapi raskest mulig bør endres til mer smalspektret terapi for å redusere risikoen for resistensutvikling. Formål: Formålet med denne studien var å undersøke om diagnostisk informasjon i form av mikrobiologisk bakterieidentifikasjon og resistensbestemmelse førte til endringer av bredspektret empirisk terapi ved bakteriemi. Karakterisering av endringer gjort og behandlingsregimer, og vurdere disse i forhold til gitte retningslinjer utarbeidet ved UNN i 2005 var også et mål med studien. Studien ble utført ved Avdeling for Mikrobiologi og Smittevern ved UNN, og sammenlignet med tilsvarende studie utført ved UNN i 2005 og ved St. Olavs Hospital i 2003. Metode: Studien er en deskriptiv observasjonsstudie basert på retrospektive data. Studiepopulasjonen var pasienter innlagt på UNN og med positive blodkulturer i 2006. Pasientjournaler og mikrobiologiske arbeidsskjemaer ble gjennomgått, og det ble registrert antibiotikabehandling og mikrobiologiske besvarelser for gitte registreringsperioder. Resultater: Av 276 episoder med reell bakteriemi ble det registrert endringer i terapiregimene i 34,1 % av besvarte episoder etter mikroskopifunn, 36,2 % etter preliminær resistensbestemmelse og 12,0 % etter definitiv resistensbestemmelse. Ved mistenkt bakteriemi var monoterapi med cefalosporiner eller kombinasjonsterapi med penicilliner og aminoglykosider mest fremtredende. Etter at mikrobiologiske data forelå bestod behandlingen av episoder med gram negative bakterier i hovedsak av monoterapi med cefalosporiner eller kombinasjonsterapi med enten penicilliner og aminoglykosider eller cefalosporiner og aminoglykosider. Behandlingen av episoder med gram positive bakterier bestod i hovedsak av monoterapi med penicilliner eller kombinasjonsterapi med penicilliner og aminoglykosider. Konklusjon: Resultatene tyder på at mikrobiologiske data hadde innvirkning på valg av antibiotikaregime ved bakteriemi. Det ble benyttet empirisk terapi anbefalt i antibiotikaveilederen i større grad ved UNN i 2006 enn ved UNN i 2002 og St. Olavs Hospital i 2002. Andelen monoterapi økte ved UNN fra 2002 til 2006. Resultatene av studien gir inntrykk av at terapien endret seg i henhold til bakterieidentifikasjon og resistensbestemmelse.