Generisk beredskap - adekvat for å håndtere den neste store krisen? En casestudie av beredskap for hendelser med lav sannsynlighet-høy konsekvens i en kommune

Abstract

Norgeshistorien er full av større naturhendelser, ulykker og kriser, det være seg både samfunns- og menneskeskapte. Vi ser at fokuset på disse har økt i nyere tid, særlig etter terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya 22. Juli 2011. Forberedelsene for å unngå slike hendelser, håndtere de dersom de skulle inntreffe og gjenoppreise samfunnet i etterkant, er en oppgave som jobbes med både sentralt og desentralt. Kommunenes beredskapsplanlegging er dermed en viktig brikke i spillet for å etablere en robust beredskap mot alle mulige hendelser, deriblant disse store hendelsene med lav sannsynlighet og høy konsekvens. Tradisjonell beredskap og beredskapsplanlegging er i senere tid blitt kritisert for å ikke være tilstrekkelig for å kunne hamle opp med nevnte hendelser. Gjennom problemstillingen «Hvordan kan kommuner øke resiliens mot hendelser med lav sannsynlighet-høy konsekvens som oppstår tilsynelatende uforutsett?», har jeg tatt for meg beredskap i Sør-Varanger kommune. Dette med mål og ønske om å utforske hvilke tilnærminger kommunen har til beredskap, hvordan dette jobbes med i det daglige og hvordan man kan forsterke eksisterende beredskapsstrukturer. Ved å bruke et teoretisk/analytisk rammeverk bestående av beredskapsplanlegging, resiliens, læring, kunnskapsoverføring og terminologi som tar for seg hendelser med lav sannsynlighet-høy konsekvens, har jeg gjennomført kvalitative intervjuer med ulike beredskapsaktører og kommunalt ansatte i Sør-Varanger. Studiens funn viser til at kommunens arbeid med beredskap mot hendelser med lav sannsynlighet-høy konsekvens er basert på en generisk og tradisjonell beredskapsmodell. Videre peker funnene i retning av at beredskap ikke får et kontinuerlig fokus, som følge av mangel på ressurser. Dette til tross for et relativt stort ansvarsområde, med mange risikoer som kanskje ikke andre kommuner må ta like mye stilling til. Det oppleves dermed å være mangel på satsing ovenfra, med tanke på bevilging. Dette resulterer eksempelvis i at prioriteten til øvelser blir svekket. Samtidig besitter kommunen verdifull erfaring når det kommer til beredskap mot hendelser med lav sannsynlighet-høy konsekvens, etter blant annet å ha håndtert flyktningkrisen i 2015, og et godt samarbeid med eksterne aktører. For å øke kommunens resiliens ytterligere hadde det vært fordelaktig å få på plass flere ressurser (beredskapsansvarlig), ha mer fokus på enkle og lite tidkrevende øvelser og utveksle kunnskap med andre kommuner.