Sammenhengen mellom landskap og tektonikk på Moskenesøya og Flakstadøya, Lofoten.

Abstract

Lofoten utgjør en opphevet horst i forhold til omkringliggende bassenger og består hovedsakelig av prekambrisk grunnfjell. Tidligere modeller viser at landområdene og sokkelområdene utenfor Lofoten ser ut til å ha hatt en lik ekstensjonshistorie med flere faser av forkastningsbevegelser, innsynkning og oppheving gjennom mesozoikum og kenozoikum. Steile strukturer i berggrunnen danner svakhetssoner der særlig glasial erosjon med botnerosjon har medvirket til dannelsen av det typisk alpine landskapet. Studier av flybilder og bruddplan indikerer både regionale og lokale variasjoner, men har påvist fire dominerende populasjoner av bruddsett; NNØ-SSV, NØ-SV til ØNØ-VSV, VNV-ØSØ og NNV-SSØ. På bakgrunn av ulike kart fremstilt i ArcGIS er det gjort en analyse av orienterte formelemener. Ulike grupper av landformelementer har liknende orientering og kan hovedsakelig korreleres med strukturelementene og deres populasjoner. Forskjeller i landskapet mellom tre provinser ser også til en viss grad ut til å være knyttet til forskjeller i berggrunnens struktur. En modell over roterte forkastningsblokker er fremstilt basert på helning til trendlinjer og kartlagte segmenter av en paleisk overflate. Det antas at de tolkede paleiske overflatene og trendlinjene gjenspeiler eller har vært styrt av en tidligere overflate (av mulig mesozoisk alder), som opprinnelig var tilnærmet horisontal, eller hadde et svakt bølgende landskap. Noen overflater tolkes til å være rotert mot ØSØ, SSØ og SSV, altså vinkelrett på de nevnte populasjonene og gruppene, i episoder fra perm til paleogen.