Staten som innovatør. Utviklingstillatelser i norsk havbruksnæring
Permanent link
https://hdl.handle.net/10037/16808Date
2019-05-15Type
Master thesisMastergradsoppgave
Abstract
Etter hvert som havbruksnæringen har vokst, har det med dagens driftsformer dukket opp problemer med spredning av lakselus, rømming av oppdrettslaks og utslipp av organiske materialer og avlusningsmidler. I tillegg, en begrensing i arealer som kan brukes til oppdrett av laks. Denne oppgaven er en dokument analyse hvor man ved hjelp av offentlige dokumenter, avisartikler og vitenskapelige artikler belyser bakgrunnen for at man fikk ordningen med utviklingskonsesjoner. Oppgaven skal også få frem hvordan ordningen ble organisert og hva det foreløpige resultatet av ordningen er, både hvilken teknologi som er kommet og hvem som har kommet med den. Konsesjonsbruken har lang tradisjon i norsk forvaltning, og med utviklingskonsesjonene blir de brukt for å stimulere til innovasjon av teknologi i næringen. Teknologien skal kunne bidra til å forbedre eller løse miljø- og arealproblemene næringen i dag står ovenfor. Årsaken til en egen ordning for innovasjon er at utvikling av slik teknologi kan være svært kostbart og innebærer stor risiko for den aktuelle aktøren. Ordningen ble til for å avlaste risikoen til svært dyre utviklingsprosjekter som uten ordningen ikke ville sett dagens lys. Utviklingskonsesjonene ble organiser slik at de som hadde et prosjekt kunne sende inn en søknad til Fiskeridirektoratet innen 17. november 2017. Fiskeridirektoratet skulle ut i fra gitte kriterier, bruke skjønn for å vurdere hvem som var innenfor kriteriene. De som får tilsagn om utviklingstillatelse blir tildelt ett antall konsesjoner med utvikling som formål. Utviklingen skal foregå i et begrenset antall år før konsesjonen kan søkes konvertert over til kommersiell konsesjon. Ved konvertering må aktøren betale vederlag, men til en kraftig rabattert pris. Denne rabatten er risikoavlastningen staten bidrar med. Frem til 1. februar 2019 er det kommet nye produksjonsenheter i kategoriene offshore, semilukket, lukket og nedsenkbar. Teknologien innenfor offshoreoppdrett tar sikte på å løse næringens arealproblematikk, og begrense problemene med lakselus, utslipp og rømming gjennom robuste konstruksjoner og eksponerte lokaliteter med mindre lus og bedre spredning av utslipp. Semilukket og lukket teknologi har barrierer som hindrer lus fra kontakt med laksen inne i merden, lukkede merder kan også samle opp avfall. Nedsenkbare anlegg satser på å holde laksen under lusebeltet for å forhindre lusepåslag. Av de som til nå har fått tildelt utviklingskonsesjoner er det to store selskap som har fått tildelt størstedelen av de foreløpig 76 konsesjonene.
Publisher
UiT The Arctic University of NorwayUiT Norges arktiske universitet
Metadata
Show full item recordCollections
Copyright 2019 The Author(s)
The following license file are associated with this item: