Management of reindeer husbandry in Norway – power-sharing and participation

Abstract

Many governments have come to realize that the best way to manage natural resources is to include the resource users in order to increase legitimacy for governance. For the Sami reindeer industry, the Norwegian government has implemented two different management models in order to meet this challenge. On the one hand, there is a corporative management model where a few democratically elected reindeer owners represent the whole industry in the annual negotiations with the government. On the other hand, there is a co-management model where reindeer owners are represented in boards at the local, regional and national levels where the government has delegated a number of management functions. In addition, there is also a hierarchical administrative management system, with only public officials as employees. Nevertheless, through media, surveys and interviews, there has been observed some dissatisfaction among reindeer owners; they claim that the system is not inclusive. I argue that the election of reindeer owners to the different co-management boards and the election of reindeer owners to the corporative units have been challenging because it is difficult to establish systems of representation that are fair for everyone. I also argue that it is complicated to make such comprehensive systems work in practice, as initially planned on paper.

Myndigheter i mange land har erkjent at å innbefatte ressursbrukere i forvaltningsmessige beslutningsprosesser skaper en mer rettmessig forvaltningspolitikk. For å øke medvirkningen for ressursbrukere har norske myndigheter iverksatt to ulike forvaltningsmodeller i den samiske reindriften. På den ene siden er det innført et korporativt system hvor utvalgte reineiere representerer reindriften i de årlige forhandlingene med myndighetene. På den andre siden er det iverksatt et medforvaltningssystem hvor reineiere er representert i styrer på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Staten har også delegert en del forvaltningsgjøremål til disse styrene. Likevel har det gjennom media, spørreundersøkelser og intervjuer, kommet frem at noen reineiere er misfornøyde med forvaltningssystemet og at de føler seg ekskludert fra deltakelse. Jeg argumenterer derfor for at oppnevningen av reineiere til de ulike medforvaltningsstyrene og oppnevning av reineiere til det korporative organ er en delvis uløst utfordring fordi det er vanskelig å etablere et representasjonssystem som føles rettferdig for alle. Jeg påviser også at det er vanskelig å få slike sammensatte systemer til å fungere like godt i praksis som de var planlagt.