Regulering av brokommunikasjon i skipsfart. En casestudie av den menneskelige faktoren kommunikasjon

Abstract

Maritim skipsfart er en industri preget av høy risiko for ulykker. Regulering av risiko er derfor en viktig prosess for å forebygge menneskelige, teknologiske og organisatoriske feil. Å finne en egnet måte å regulere risiko kan imidlertid være krevende for regulatorer. I denne studien illustreres dette ved å se nærmere på regulering av brokommunikasjon på skipsbro. Forskning på menneskelige faktorer har vist at svikt i kommunikasjon mellom teammedlemmer er en vesentlig bidragsfaktor til maritime ulykker. Studien har med bakgrunn i dette sett nærmere på hvordan maritim næring arbeider med å ivareta sikker og god kommunikasjon på skipsbro. Problemstillingen for studien er: Hvordan blir brokommunikasjon ivaretatt gjennom regulering i maritim skipsfart? For å undersøke problemstillingen benyttes teori om regulering, sikkerhetsstyring, kommunikasjon og situasjonsbevissthet. Studien er gjennomført som en casestudie, og baserer seg på innsamlet data fra spørreundersøkelse og intervju. Spørreundersøkelsen var rettet mot operativt bropersonell og intervjuene mot norskregistrerte hurtigbåtsrederier og Sjøfartsdirektoratet. Funn fra studien indikerer et behov for strengere regulering av brokommunikasjon grunnet varierende kommunikasjonskompetanse blant dekksoffiserer i rederiene og utfordringer knyttet til å tolke og forstå dagens regelverk. STCW-konvensjonen som regulerer brokommunikasjon i dag, baserer seg på funksjonell regulering som legger opp til at aktører må regulere egen aktivitet. Dette innebærer at regelverket beskriver hva som skal oppnås, men sier ingenting om hvordan for eksempel rederier eller utdanningsinstitusjoner skal nå kravene. Dermed må aktørene selv gi mening til kravene, som i lys av studiens funn kan lede tolkningsfeil, misforståelser og svak håndtering av risikoområder. Selv om dette studiet indikerer at myndighetene bør øke bruken av preskriptive krav for brokommunikasjon, finnes det imidlertid ulike fordeler ved å anvende konvensjonell og funksjonell regulering. Dette indikerer også funnene, som peker i retning av at bruken av ulike regleringsregimer må vurderes opp mot behov for fleksibilitet og klarhet i regelverket.