Psykomotoriske fysioterapeuter som kunnskapsformidlere i tverrprofesjonelt samarbeid En intervjustudie av fysioterapeuters erfaringer med å anvende psykomotorisk fysioterapi på distriktspsykiatriske senter

Abstract

Hensikten med denne studien har vært å rette søkelyset på muligheter og begrensninger med å bruke psykomotorisk fysioterapi til korttidsinnlagte pasienter i psykiatrien. Nedsatt psykisk helse utgjør en av de store helseutfordringene i Norge. Samtidig har antall døgnplasser og liggetid gått ned ved distriktspsykiatriske senter (DPS), noe som kan tenkes å utfordre psykomotoriske fysioterapeuters praksis som tradisjonelt har lagt vekt på at omstillingsprosessene er tidkrevende. Utvalget i studien er strategisk valgt, og informantene deltok i kvalitative semi-strukturerte intervju. Intervjuene ble transkribert, analysert og drøftet i lys av utvalgte aspekter innen kunnskapsteori og kroppsfenomenologi. Analysearbeidet ledet til to hovedtema. «Samhandling mellom terapeut og pasient» beskriver hvordan psykomotorisk fysioterapi på ulike måter bringer inn det kroppslige fokuset gjennom måten fysioterapeutene møter pasientene på, og gjennom de valg av tiltak som de beskrev. Det andre hovedtemaet «Fagutøvelse i tverrprofesjonelt samarbeid» beskriver hvordan psykomotorisk fysioterapi på ulike måter kan bidra inn i et tverrprofesjonelt samarbeid, og som en del av behandlingskjeden. Studiens innsikter vektlegger at både pasientenes funksjonsnivå og behov, og rammevilkårene for fagutøvelse med kort liggetid, påvirker psykomotorisk fysioterapipraksis og prioriteringer av tiltak og fremgangsmåter. Informantene i studien pekte på at psykomotorisk fysioterapi er betydningsfullt både som perspektiv og metode innen psykisk helsearbeid.