Fagutvikling for kreftsykepleiere i pleiepraksis : en studie av hva kreftsykepleiere forstår med fagutvikling, hva det betyr for dem og hvordan de opplever at det prioriteres og tilrettelegges for det i pleiepraksis.

Abstract

Oppsummering

Mastergradsoppgaven med tema fagutvikling for kreftsykepleiere i pleiepraksis, er en kvalitativ studie som baserer seg på en hermeneutisk tilnærming. Fagutvikling er en betegnelse som brukes mye av sykepleiere. Begreper som kvalitetsutvikling og forbedringsarbeid rommer også fagutvikling. Studiens empiri er erfaringer kreftsykepleiere har knyttet til fagutvikling i egen pleiepraksis. Sykepleierne har gjennom intervju gitt meg sin forståelse av hva fagutvikling er for dem, og hvordan det prioriteres og tilrettelegges for fagutvikling i egen pleiepraksis. De er tydelige på at fagutvikling er viktig for å være oppdatert på ny kunnskap, forbedre praksis, kunne gi god sykepleie og for å få inspirasjon til å være i yrket. Det var utfordringer knyttet til å få til fagutvikling i pleiepraksis der tid, organisering, krav og forventninger var sentrale faktorer.

Sykepleierne ønsker flere formelle og forutsigbare arenaer for fagutvikling. De opplever en hektisk hverdag som ikke muliggjør tilstrekkelig tid til fagutvikling. Mangel på plan og organisering kan bidra til at fagutvikling oppleves å bli dårlig ivaretatt. Kreftsykepleierne har behov for tid til kunnskapsutvikling og fagrefleksjon i praksishverdagen for å kunne ivareta rollen som profesjonell sykepleier på en tilfredsstillende måte. De ønsker å jobbe med prosjekter for å møte eget og avdelingens behov for kunnskapsutvikling, oppdatering og forbedring. Dette for å kunne gi bedre sykepleie til pasientene. Deltakelse på kurs og konferanser er også viktig. Det kan synes som at sykepleierne tar et stort ansvar for egen og organisasjonens behov for fagutvikling. I følge mine informanter er fagutvikling utydelig organisert, kommunisert og gjennomført i egen avdeling - noe som oppleves som frustrerende for sykepleierne.

Både faglitteratur og helse- og fagpolitiske føringer vedrørende kunnskapsutvikling for sykepleiere er omfattende. Det stilles krav om kontinuerlig kunnskapsutvikling, og at det tilrettelegges for det i praksishverdagen.

Hovedkonklusjonen er at det er få formelle arenaer for fagutvikling, og det kan synes som at det er vanskelig for sykepleiere å få til endring eller utvikling i praksis med bakgrunn i planlagte og systematiserte fagutviklingsprosjekter i pleiepraksis.