Symbolisme og sanselighet i Knut Hamsuns "Victoria" (1898). En økokritisk lesning

Abstract

Hamsuns roman Victoria er et trekantdrama mellom møllerens sønn Johannes, Victoria på godset, og «byherren» og offiseren Otto. Det er samtidig en roman om Johannes' utvikling som forfatter. Artikkelen undersøker forholdet mellom Johannes som en skarp iakttager av foreteelser i naturen – med lukt og synsinntrykk, lyd og taktile fornemmelser – og hans imaginasjonskraft, hans drømmer og visjoner. Hypotesen er at Johannes i sitt forhold til naturen på hjemstedet utvikler det en med økokritikken kan kalle et økologisk selv, og at det skiller ham fra rivalen Otto.

Hamsun's novel Victoria is a story of jealousy between the miller's son Johannes, Victoria, the daughter raised on the estate, and the officer Otto. It is also a novel about Johannes' development as an author. The article examines the relationship between Johannes as a keen observer of phenomena in nature – taking note of scents and visual impressions, sounds and tactile sensations - and his imagination, his dreams and visions. The hypothesis is that Johannes in his relationship with the natural surroundings of his rural village develops what in ecocriticism is termed an ecological self, and that this distinguishes him – in a positive manner – from his rival Otto.